Topptur på fjellet

12. juli 2010

Tobben forteller om helgens fjelltur.

Lørdag skulle Lasse, Dun Ove og jeg på ny fisketur. Metrologene var samstemte i at dette ble en helg med mye sol og høy temperatur. Fjellet seilte derfor fram som et potensielt godt alternativ. Jeg spurte dama om lov og etter litt forhandlinger så skulle hun og venninnene på shoppingtur til København og jeg fikk dra på fisketur.

Alt lå til rette for en knallhelg over tregrensa med føre for vårflueklekkinger og forhåpentligvis stor fisk. Dagene gikk og helga nærmet seg. Da helga omsider kom hadde Dun Ove trukket seg fordi han etter en lang arbeidsuke trengte litt mer jobb og hvile uka før Kola-turen. Lasse var blitt syk og ville ikke ofre noe før samme tur. Trist for de tenkte jeg og forberedte meg mentalt for en helg i knugende ensomhet. Grytidlig lørdag morgen parkerte jeg bilen ved bommen på Elgfjell og labba innover. Rett over tregrensa blir jeg møtt av en aggressiv og potensielt meget ødeleggende vestavind. Det lukta ordentlig skummelt og jeg frykta en dag mer egnet for drageflygning enn tørrfluefiske. Det var også bikkjekaldt og jeg måte gå med lue og fleece under vadejakka. Fremme ved Hundevann ble bekymringene mine styrket. Hele vannet gikk hvitt av bølger. Over til plan B. Hvaltjern har et potensielt lovende navn og ligger i en fordypning i terrenget like bak Hundevann. Jeg håpet vinden ikke fikk like brutalt tak her og labba i vei.

Full av ny optimisme slet jeg meg over den siste bakketoppen. Mellomfornøyd konstanterte jeg at vinden fikk langt mindre bølger her, men det var ikke et eneste insekt eller vak å se. Litt blindfisking med en stor vårflue ga ganske raskt en liten tass på ca 4 hekto. I det jeg slapp ut denne ser jeg et vak på andre siden av vannet og sniker meg over dit. Der klekket det vårfluer og fisken tok disse i det de skulle svømme/fly til land. Endelig var jeg på sporet av noe ordentlig. Jeg stirra intenst på en svømmende vårflue da den ble henta ned i dypet av en ordentlig pen ørret. Jeg gamblet på hvilken retning den svømte og la ut flua mi 3 meter foran der jeg håpet den var nå.
Intense sekunder fulgte da jeg lugget i flua for å stripe den litt. Da kom det et ørrethode opp fra dypet og tok med seg flua ned igjen. Jeg strammet opp og kjente skikkelig motstand. Etter en ganske morsom fight sklei 1,3 kg ørret inn i håven. Ikke så lang men vannvittig tjukk. Det vart altså mulig å komme på talefot med fisken til tross for vinden.

Vakaktiviteten i Hvaltjern ga seg raskt. Sola hadde derimot ikke gitt seg og det var blitt ordentlig varmt på fjellet nå. Endelig kunne jeg ta av meg lue, vadejakke og fleece. Fylt med en intens følelse av lykke og dyp takknemmelighet til naturen gikk jeg bort til Hundevann igjen. Forholdene hadde bedra seg her. Etter mye leting rundt vannet fant jeg en liten vik hvor vinden ikke fikk tak og flere store vårfluer ploga bortover vannflata. Dette hadde en diger ørret fått med seg også og vårfluene ble brutalt angrepet. Med skjelvende hender og hjertebank gjorde jeg meg klar til kast. Her kom jeg kun til å få en sjanse. Vannflata lå helt blank og jeg tok meg selv i å syntes at blåste alt for lite, man blir vist aldri helt fornøyd. 2 tette vak fortalte meg hvilken retning fisken gikk.

Oppskriften ble den samme som i Hvaltjern; Jeg la ut flua 3 meter foran fisken og rista litt med stangtoppen for å etterligne svømmebevegelsen til de andre vårfluene. Umiddelbart kom det en kraftig plog mot flua mi, et stort ørrethode kommet opp og i en kaskade av vann blir flua mi borte. Jeg strammer opp og hele fisken går til værs. Jeg blir lamslått av størrelsen på fisken og står måpende og ser at meter på meter med fluesnøre forsvinner fra snella mi. 30 meter ute stopper den og begynner å svømme parallelt med land. Jeg går etter og får lagt bra med press på fisken. Litt etter litt vinner jeg meter på meter og håving nærmer seg. Her dukket det opp flere problemer.  Biltema-håven min som er så liten, lett og hendig var nok litt i minste laget denne gangen, det var ingen åpenbare gode håvingsplasser som skilte seg ut og jeg hadde dessuten valgt å la vaderne ligge i sekken siden jeg labba så mye rundt. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte ut i vannet. Med iskaldt fjellvann til over knærne fikk jeg omsider lurt fisken i den alt for lille håven.
Det var langt fra plass til hele fisken og jeg turde ikke juble før jeg var kommet på land. Og for en fisk og for et jubelbrøl! 1,8 kg fordelt på 53 cm. Det gir en K-faktor på ca 1,25.

Resten av tida der oppe gikk jeg rundt i en kraftig lykkerus, selv da jeg måtte gå den tunge lange turen ned til bilen i ekstremt regn og intens vind smilte jeg fra øre til øre. En stor takk til Trond som tipset om eventyrsjøen der inne mellom fjellene.   

Kola neste!!

Publisert 12. juli 2010  | Til toppen

Første fiskeferie er over

3. juli 2010

Ferietid er fisketid. Morsomt, utfordrende og beint fram flott.

Slutten av juni er ofte satt av til fluefiske i vann og elver om du er som oss, altså fluefisker. Tobben hadde onsdagen før avreise tyvstartet med en sniktur til Siksuppa, og lørdagen var det gjeddefestival på programmet for han. Lasse var i bryllup lørdag, da noen er såpass ukritiske at de legger sin store dag midt i den beste fisketiden, så ferien kunne egentlig ikke starte før søndagen. Tidlig søndag føyk Dun Ove og Lasse oppover for å møte Tobben, som kunne fortelle om tredjeplass i gjeddefestivalen, til tross for uforutsette hendelser i form av stor wobbler sittende fast i panna på Tobbens bror. Grunn god nok til å holde seg til fluefiske etter ørret mener vi.

Fiskefeberen reiv helt greit i kroppene på gutta da de steg ut i elva for første gang. Noen ørret viste seg tidlig, og nesten før vi hadde fått sukk for oss hadde Tobben lurt og fått hjelp til å håve en nydelig ørret på godt over kiloen. For en start. Vi opplevde aldri sprutklekkinger eller vakfest, men Dun Ove fikk lurt på en fisk på rundt tre kvart kilo, samtidig som Lasse slet mest i starten.

Da Tobben hadde parkert sin egen far inne på garasjen på hytta, flyttet Dun Ove og Lasse seg til et mer kjent strekk i elva for en liten stund alene i tiden Tobben brukte på å løse ut sin far. Ute i strømmen oppdaget Lasse et lite sipvak, og konkluderte med at dette sikkert var en pannefisk, men nå ville Lasse ha fast fisk, uansett. Et par flyt med en klekker uten resultat fulgte før fisken vaket igjen, denne gangen på flua. Det var så absolutt ingen pannefisk, men en nydelig fisk som også var godt over kiloen, litt mindre enn Tobbens. Kveldsfisket ga flere steady fisk, og utfordrende fiske, og det ble til slutt Lasse som fikk lurt opp et eksemplar på rundt seks hekto. At han mistet en betydelig større skal ikke nevnes ytterligere.

Dag to fortsatte i elva, og forløp mye som den første dagen. Sporadiske vak, sporadiske klekkinger, men både Tobben og Dun Ove lurte opp hver sin kilosfisk i løpet av dagen. Snakk om herlig flyt. Ikke alle hadde flyt, for Lasse slet med tilslag, vind og det meste. Det går opp og ned i fluefiske.

Nydelig på fjellet
På årets nest lyseste dag skulle vi prøve ett nytt fjellvann. Beliggende nesten 1.100 meter over havet i nydelig norsk natur kom vi fram etter en god turmarsj. Tobben er jo fjellvannskongen i gjengen, og beroliget med at fjellfiske kunne bety litt venting, spesielt når vinden fikk tak på dagen. Vinden fikk greit tak, men vi oppdaget tidlig en og annen Marginata på vannflaten. Omtrent før vi hadde fått rigget stengene vaket det en fisk, og Tobben la ut en perfekt bundet imitasjon, som ørreten ville ha. Tobbens tredje kilosfisk på tre dager var et greit faktum. Så begynte den lange ventetiden. Gutta vandret hvileløst rundt vannet i håp om å finne vak, uten å se det helt store. Tobben fortsatte å berolige om at dette var normalt. Til slutt vaket det igjen, og Lasse la ut flua. En fisk på rundt tre hekto ble kroket og kakket, da Tobben hadde lagt igjen alt av mat. Når man sliter med diverse allergier innenfor matveien er det lite lurt. Nystekt ørret funker for å få i seg energi da. Utover ettermiddagen fikk vi også besøk av to fra bygda, blant annet Trond som hadde tipset oss om vannet. Det ble ikke mer fisk den dagen, men fjellet er rett og slett nydelig om sommeren. Ferdig snakka.

St. Hansaften startet gutta med et besøk til Siksuppa, et besøk som ble overskygget av lite vak og to luringer i bellyboat utpå vannet, til tross for at dette ikke er lov. Tobben prøvde rolig å forklare hva som faktisk står på fiskekortet, uten gehør fra de lokale cowboyene. Regler er jo som oftest morsomst å bryte med skyhøye kneløft.

Dun Oves far og bror hadde kommet seg oppover i løpet av natten, og utpå ettermiddagen satt gjengen kurs for ei ny elv. Mye fiskere møtte oss, men med gruppa delt opp i Sørlandet og Østlandet fant vi hver vår plass å fiske på. Etter uttallige flyt over vakende fisk som ikke ville ta, fant plutselig Tobben ut at myggpuppe var tingen. Da smalt det umiddelbart på en nydelig fisk på kiloen. Fire kilosfisk på fire dager altså. Tobben var i slaget.

Torsdagen i den nye elva var vanskeligere. Flere fisk vaket rett som det var, men gjerne i frekvensen tre vak på to minutter, så ti minutter pause. Vanskelig. Det endte med en fisk på snaue seks hekto på han med mest flyt, eventuelt mest kunnskap, Tobben.

Tisleia og kursing
Fredag delte gruppa seg litt, da Tobben hadde forpliktelser hjemme i hovedstaden. Lasse ble igjen alene med en gjeng sørlendinger, og turen gikk til Tisleia. Elva går fortsatt litt under det vi ønsker, men etter uker med minstevannføring hadde de i det minste sluppet opp til fem kubikkmeter i sekundet. Tisleia er gjerne sikkerhetsventilen til spesielt Dun Ove og Lasse, og etter et par tunge dager falt ting på plass der oppe på fjellet. Begge kroket hver sin fisk på drøye tre kvart kilo, hvor Dun Ove gikk seirende ut av duellen. At Lasse klarte å holde håven for lavt i vannet da kroken ble løsnet, slik at fisken stakk av før den ble dokumentert var lite rutinert, og litt tungvint, men det gikk fort over.

Lørdagen brukte Dun Ove og Lasse til fluefiskekursing for jenter på Vasetdansen. Nei, dette er ikke et dårlig forsøk på å prøve å sjekke single damer på fjellet for de som tror det, da alle jentene var godt etablerte. Men, vi tror jentene fikk smaken på en flott hobby, og alle fikk fisk. Størrelsen var så som så, men det betyr lite. Verken Dun Ove eller Lasse fikk fisk første gang de fisket med tørrflue.
Søndag ble for så vidt også brukt til kursing, da Vålerengas canadiske keeper, Lars, tok turen opp til dalen. Han også kroket fisk på første tur, og det ble igjen kun småfisk. Lasse mistet en på rundt halvkiloen. Dog opplevde vi den sykeste vårflueklekkingen vi noen gang har vært borte i. Makan til antall innsekter har verden sjelden sett. De klekket fort og tok umiddelbart til vingene, så ørreten valgte å avse fra vak. Nymfefiske, et sjeldent innslag i flokken, ga heller ikke tellende resultat.
Mandagen ble amputert, da Dun Ove hadde pådratt seg en betennelse i høyre tommel. Tungvint med fluekasting da, når man er høyrehendt. Dermed ble det legebesøk på Fagernes, med påfølgende hestekur på antibiotika. Heldigvis slapp han amputasjon. Flott det.

Etter legebesøket ble det ettermiddagsfiske i Tisleia for Lasse og Dun Ove. En voldtsomt regnvær skylte over gutta, før det klarnet og vårfluene poppet igjen. Det var lite vak, men Lasse la ut et flyt med en vårflueklekker. Resultatet ble personlig tørrfluerekord i Tisleia, 1.1 nydelige kilo. Det er lov å ha litt flaks også.

Tobben valgte dermed et av sine fjellvann på mandag, og fanget flere nydelige fisk rett under kiloen før tordenværet kom. Værfast i noen timer før han etter hvert måtte ta veien tilbake til bilen. Det ble en omvei uten like, da han måtte gå rundt alle høydedragene i fjellet i stedet for i rett linje. Dermed ble det hviledag på tirsdag.  

Dun Ove og Lasse tok ikke fullstendig hviledag, men fisket litt tirsdag. På en ny plass vi har blitt kjent med i år, hvor Lasse enda ikke har lykkes med noe, var det Dun som måtte stå for fisken den dagen, og hvilken fisk. På kjempegrunt vann supet den i seg en klekker, og dro til med et utras av en annen verden. 25 meter backing forsvant fra snella til Dun Ove før fisken bare stanga ute i strømmen. Vi fablet litt om halvannen kilo, kanskje opp mot to. Nå viste fisken seg å være akkurat en kilo, men hvilken fight. Skulle tro ørreten var dopa. Etter dette tok vinden overhånd totalt, så gutta unna seg litt luksus og fant et sted å sove med TV på rommet. Det var tross alt Spania - Portugal på kopeboksen.

Positivt i Hemsila
Onsdag formiddag var gjengen atter samlet, og vi hadde sett oss ut et besøk til Hemsila, elva med et mer eller mindre variert rykte. Snakk om overbefolkning, dårlig stemning, snobberi og hva det måtte være var det vi tok med oss oppover som et lite bakteppe, uten at vi lot oss stoppe av den grunn. Tobben hadde aldri vært i Hemsila før, så han var kanskje hakket mer skeptisk enn de to andre.
Det tok ikke lang tid før all skepsis var forsvunnet. Ja, det var noen fiskere her og der, men vi møtte kun hyggelige folk, over alt. En fyr valgte faktisk også å vente på andre siden av bredden ved en anledning, for å ikke skremme en fisk Tobben stod å fisket på. Sånt setter man pris på, og det er veldig hyggelig med folk som respekterer andre fiskere.

Tobben vant stein, saks og papir den første fiskedagen i Hemsila og svarte med å ta en fin fisk på rundt ni hekto. Lasse var nestemann i aksjon, og etter noen fluebytter tok en fin fisk flua. Det ble noen utras og litt stanging før ting røyk. Ja, ikke sant, man ryker faktisk fisk av og til. Dun Ove fikk en såkalt pannefisk. Så vaket det, stort. En kubbe viste seg på grunt vann, og fra land begynte Tobben å legge flyt. Fire timer stod han der, på samme fisken. Fisken tok faktisk etter flua ved tre anledninger også, men ville aldri sitte. Er ørreten i Hemsil smartere enn andre ørreter? Lekte den bare med oss? Meget mulig.

Torsdag valgte Tobben igjen å bruke mye tid på en stor fisk. Dypt ute i strømmen er det tungt å kaste, men fisken ville ikke ta. Siden det ikke vaket andre steder i området dro Lasse og Dun Ove på oppdagelsesferd til møkkasvingen, stedet vi besøkte dagen før. Det vaket ganske kjapt, uten at fisken ville ha fullvoksen døgnflueimitasjon. Klekker ble løsningen, og Dun Ove kunne nyte kampen av en flott ørret rett under kiloen. Lasse stod for pannefisken.

Vi unna oss en bedre middag på en velkjent pizzarestaurant før kveldsfisket. Joda, noe surrealistisk når man er på fisketur, men digg med noe annet enn primusstekt mat til en forandring. For, det var kveldsfisket som skulle bli det store. To hyggelige svensker overlot sin plass til oss etter å ha hjulpet oss med å finne den gylne sti over elva. Det begynte å vake ganske greit, og Tobben kom seg i posisjon. 913 flyt med diverse fluer fulgte, før kilosfisken dro seg over en klekker, type princeps. En sinnsyk fight fulgte, og Tobben fikk testa armen før turen til Kola om et par uker.
Med tipset om princeps i hånd lusket Lasse seg i posisjon på en fisk han ikke hadde klart å komme på talefot med. Det tok ikke veldig lang tid for forløsningen kom. En lang, slank og krokjeftet ørret på noen hekto over kiloen ble resultatet. Den tok på omtrent en halvmeter dypt vann. Sykt.

Vi unna oss ikke mer enn todagerskort i Hemsil, så fredag formiddag ble for å skvise de siste dråpene ut av sitronen. Alle gutta fisket på vakende og vanskelig fisk. Ikke veldig steady, men nok til at det var gøy å stå i strømmen. Det var Lasse som var i flytsonen nå, og under 12 timer etter forrige kvelds ørret på 1.2, lurte han en ny kubbe på samme størrelse. Denne var betydelig feitere og kortere, og et nydelig eksemplar, rett og slett.

Med ti fisk over kiloen på turen totalt må man kunne si seg godt fornøyd, til tross for dager med mye vind, for varmt vær, for kaldt vær, for mye regn, for lite regn, for lite vann, lite klekkinger manglende flyt, perfekte forhold, mye flyt, sporadiske vak og syke klekkinger. Men vi vet jo at fluefiske er utfordrende, og nå kan vi snart telle timer til vi er på vei innover tundraen i Russland. Det blir helt sikkert stas det også.

Se flere bilder fra turen ved å besøke vårt bildegalleri

Publisert 3. juli 2010  | Til toppen

Tyvstart med hockeyresultat

16. juni 2010

Tobben klarte ikke å vente på fiskeferien og fikk årets første kilosfisk.

Tirsdag kveld tok Tobben med seg kamerat Erik, Stjernen hockeys største fan, på tur til dalen. Det var spådd sol og varmt vær igjen etter lange perioder med hysterisk regn og vind. Målet var det sagnomsuste Pannevann. Det nydelige lille vannet på toppen av fjellet med stor og sprek ørret. Gutta våknet onsdag til sterk nordavind, noe som gjorde at planene ble revurdert. Pannevann får kjørt seg brutalt i nordavind. Det som kan være en varm badedag i bunnen av dalen er fort et helvete uten like på 1.100 meter over havet. Litt skuffa resignerte de og ble enige om at de skulle utforske Siksuppa i stedet. Det lille lurevannet hvor Tobben kun har vært et par ganger, men som allikevel har levert lovende varer.

Vel fremme ved vannet blir fiskekameratene møtt av et vann med høye bølger. Nordavinden gjorde seg også gjeldende der. Litt skuffet ramlet de ned i lyngen og ventetiden kunne begynne. Kanskje vinden skulle løye?

Vinden løya aldri, men i nitiden steg temperaturen voldsomt og noen klossete bombefly ble blåst utover vannet. Totalt hjelpeløse i vinden krasjlanda mange av de på vannet. Tobben trodde med en gang han visste hva innsektene var, men ville ikke si noe før han fikk en bekreftelse. Som bestilt traff et av bombeflyene Tobbens jakke. Med gåsehud og skjelvende stemme sa han et ord til Erik: Flyvemaur!

Erik er som sagt ivrig supporter av Stjernen hockey. Tobben av Vålerenga, hockey og fotball. En klassisk duell kunne begynne.

Det begynte å vake tungt i en vik. Flere fisker hadde funnet fram til matgildet og fråtsa som gale. I sin iver etter å finne maur vimsa ørreten ganske mye rundt og det tok litt planlegging å få lagt flua fremfor en av ørretene. Etter å ha ekstremvada ut på en øy hadde Tobben flere fisk på kastehold. Flua lå ikke mange sekunder på vannet før den ble konstant sugd ned i et vak. Tobben stramma opp. Like etter sklei dagens første inn i nettet. Den var på seks hekto. Vålerenga – Stjernen 1-0.

Så fulgte en roligere periode, men etter litt strategisk posisjonering fikk Tobben en pen fisk på kastehold. Foammauren traff vannflata to meter foran fisken. Den fortsatte i samme retning og den velsmakende imitasjonen ble brutalt hentet ned i dypet. En stang i full fleks og snellehyl får Tobben til å skjønne at dette var en skikkelig fisk. Jublende håvet han årets første brunørret på over kiloen. Vekta stoppet på 1,1 kilo. Vålerenga – Stjernen 2-0.

Tobben var allerede i mål, men hadde en vag anelse av hva som kom til å følge. Med lave skuldre fortsatte han å ha flyt og tok en rett under kiloen også, mens Erik ikke fant kjemien med ørreten Siksuppa.
Etter endt fiskeøkt ligna det skikkelig på et resultat som det burde mellom Vålerenga og Stjernen. En solid hjemmeseier med 6-0 (4-0, 1-0, 1-0).

Søndag samles Tobben, Dun Ove og Lasse til årets første fiskeferie. Den andre går som kjent til Kola i juli. Nå skal vi bruke to uker av vår tid på vann og elver på Østlandet, på jakt etter flere vakende ørret. Med bare Vålerenga-supportere på tur får vi håpe det blir jevnere resultat, selv om Tobbens tyvstart nok gir han en tidlig fordel. Den som venter får se. Vi gleder oss.

Vi kommer sikkert til å blogge litt fra turen. Følg med på tisleia.net/blogg.html. Fyldigere turreferat kan forventes ut i juli en gang.

Publisert 18. juni 2010  | Til toppen

Årets første elvetur

9. juni 2010

Endelig hadde tiden kommet. Vi skulle fiske i elv igjen.

Forrige onsdag hadde både Tobben og Lasse midtukefri, og da ble det bestemt at årets første elvetur skulle stå på programmet. Grunnet noen merkelige valg om mer merkelige behandlinger for noen av oss onsdag morgen ble det en noe sen avreise oppover. Det hjalp ikke at tyske bobilturister og veiarbeid gjorde sine tapre forsøk på å forsinke oss. Forsinket i forhold til planen var vi, men vi fant da fram til elva til slutt.

Vi måtte lete litt for å finne de første vakende fiskene, til tross for noe døgnflueaktivitet. I en bortgjemt sving stod det tilsynelatende to pene fisk og vaket så regelmessig det er lov å håpe på tidlig i juni. Perfekt. En til hver av oss. Siden dette er et Tobben-strekk, var han høflig og lot Lasse kaste på den nærmeste. Selv vadet han noe nedstrøms for å ta for seg den andre. Det skulle vise seg at høflighet lønner seg.

Regnet startet omtrent i det gutta lirket seg på plass, og med vannet sildrene fra capsen ble årets første elveflyt lagt ut. Fiskene slutta å vake. Var de blåst på grunn av litt lett regn? Neida. Etter en liten pause i vaking, og da regnet også tok pause, startet i alle fall Tobbens fisk å vake igjen. Han la ut flua på nytt og etter 12 ulidelig spennende og intense sekunder var flua over hodet på fisken som rulla over flua og tok den med seg ned i dypet. Tobben stramma opp og kjente herlig motstand i den andre enden av snøret. Ørret i elv kan være spreke saker og det tok litt tid før Tobben kunne håve årets første elvefisk. Den ble kontrollveid til 850 gram, eller 1 kilo blank i håven. Fantastisk!

Tobben foreslo å bytte plass, starte med blanke ark. Lasse synes det var et greit forslag. Den fantastisk nydelige plassen hadde ikke helt funnet kjemien med Lasse på førstegangsbesøk.
På plass på en mer kjent plass står det som bestilt en fin fisk og vaker. Lasse skrider til verket og på det andre flytet stiger fisken opp og tar spinnerimitasjonen. I løpet av noen intense sekunder oppdager gutta at fisken ser fin ut og ting virker å være på plass. Da frigjør fisken seg fra kroken. Lasse var like langt, altså godt nede i kjelleren.

Kvelden var nå godt utpå, og gutta måtte egentlig hjem. Noen timer i bil, og tidlig opp for jobb torsdag er en dårlig kombinasjon når man egentlig bare vil være ved elva å fiske. Men, på overtid begynner en fisk å vake litt nedenfor. Endelig gikk det Lasses vei. Forløsningen ble til slutt en pen elvefisk på drøye fire hekto.

Lasse var lykkelig og Tobben var letta. Man skulle da tross alt kjøre den lange veien hjem til Oslo sammen…

Publisert 15. juni 2010  | Til toppen

Tobben satset høyt

6. juni 2010

Trodde alt var tapt, men fikk betalt til slutt.

Lørdag var Dun Ove og Lasse opptatt med å forevige Hafslunds miljøfestival for barn i Frognerparken. Med 30.000 mennesker, kjente artister fra scenen, stekende sol og masse aktiviteter var det lite som minnet om Håvard Stubøs urbanefiske for arbeidskara.

Tobben på sin side hadde endelige kommet til den tiden av året hvor han skulle på første besøk til ett av sine skikkelige godvann. Besøk til Pannevann stod på programmet. Da Tobben la seg fredag var det vanskelige å sovne inn. Tanken på hva som ventet han neste morgen ga godt med skikkelige sommerfugler i magen, og trøtthet var forsvunnet ganske greit. Naturlig nok var Tobben rimelig seig i trynet da vekkerklokka fikk opp øya hans lørdag kl. 06.00. Frokost ble laget og fortært i rekordfart, proviant funnet fram og tursekken pakket. Endelig var Tobben klar for fjellet og sitt vann igjen. Heldiggrisen.

Sannsynligvis er det en stund siden en Volvo har ålt seg oppover lia i større tempo, og marsjfarten Tobben satt opp fra parkeringsplassen og inn til Pannevann hadde sannsynligvis gjort enhvert kappgjenger stolt. Tobben ble møtt av brutale vak i vannet. En fisk langt over kiloen hadde funnet noe spiselig i vannskorpa like utenfor en odde. Tobben lista seg i posisjon, men da ble det stille. Helt stille faktisk. Det hadde sluttet å vake i godvannet. Etter to timers intens stirring på overflaten hørten Tobben pesing fra skogen. Fiskekamerat John dukka opp. Han skulle egentlig vært med fra tidlig morgen, men hadde forsovet seg. Da er det greit å bli beroliget med at man ikke har gått glipp av noe som helst.

En rask diskusjon fulgte og gutta ble enige om å gå over fjellet til Olasetertjern. Det ligger noe lavere i terrenget og gutta håpet fisket hadde kommet i gang der. Etter en turmarsj på to timer kom de fram. Da hadde det selvfølgelig blåst opp en hel del og nesten hele vannet hadde grov sjø. To rimelig skuffa bykarer satte seg fortvila ned i lyngen. Da den verste skuffelsen hadde lagt seg fant de en vik som lå noe beskyttet for vinden. Tobben dro kjapt opp en liten tass på rundt fire hekto som ble grilla og fortært på stedet.

Deretter fulgte flere meningsløse timer hvor gutta venta på at vinden skulle løye. Til slutt nådde de punktet hvor nok fikk være nok, og de tuslet slukøret tilbake til bilene. Det så ut til å bli en meget brutal start på fiskesesongen i fjellet for Tobbens del.

Dag hadde blitt til kveld da bilene ble funnet på samme plass som de ble forlatt, men gutta hadde lite lyst til å dra hjem uten å få litt skikkelig fisk. Løsningen ble et siste desperat forsøk i Siksuppa, det lett tilgjengelige vannet som har et løst rykte på seg for å huse noen fine fisk.

Vel framme gikk gutta litt motløse fra bilene og ut på hver sin odde. Sjokkert ble Tobben stående og se flere kraftige vak. Motløsheten som på daværende tidspunkt var på bristepunktet ble merkelig fort borte. Stanga ble tilsvarende fort rigga opp og plutselig lå maurimitasjonen til Tobben strategisk plassert i nærheten av vakringene. Tre spennende minutter fulgte mens Tobben så en plugg av en ørret vake seg nærmere og nærmere flua. I et kontant plopp av et vak ble flua borte og snøret ble instinktivt strammet opp. Fisken satt bra og en intens men kort fight fulgte. Etter noen klønete håvingsforsøk kunne Tobben løfte en nydelig ørret opp av vannet. Smilet strakk seg fra øre til øre og dagen var reddet, på overtid av overtiden.

Gutta tilbakelag godt over 1,2 tunge mil i fjellet denne lørdagen. De satsa høyt, trodde alt var tapt og da alt så som mørkest ut kom redningen i form av en fisk på 1,1 kilo i håven. Takk til han som bestemmer for Siksuppa!

Publisert 8. juni 2010  | Til toppen

Stillevannslykke

1. juni 2010

Etter lange motbakker ga helgens tur nær sagt fullklaff for alle mann alle.

Søndag hadde alle tre endelig muligheten til å reise på fisketur sammen igjen, og vi bestemte oss tidlig for at turen skulle gå til Trytetjønn, Tobbens gode Marginata-vann.
Vi dro oss opp av dyna veldig tidlig søndag morgen for å få mest mulig ut av dagen, og etter en liten turmarsj fra parkeringsplassen, noe sinket av en halvskadet Lasse, nådde vi vannet i god tid før frokost.


Med en gang så vi flere døgnfluer både i lufta og på vannet, og fisken vaket velvillig. Trua steg med mange hakk. De første kastene endte uten at fisken synes våre imitasjoner var fristende nok, men etter en liten stund fant vi en fisk som gikk og ryddet inne ved land.

Verken Lasse eller Dun Ove er veldig drevne på stillevannsfiske, da elvefiske har vært det man har brukt mest tid på tidligere, så gode råd og vink fra stillevannsmentor Tobben kommer alltid godt med. Etter en kjapp rådslagning og forslag på plass for å vade ut så lusket Lasse seg i posisjon og la ut et kast. Flua lå ganske godt til, men i motsetning til i elv er det jo ikke alltid at fisken står på samme plass. Flua kan gjerne ligge stille på en plass og man må vente litt. Det vaket ganske heftig i nærområdene og det er lett å bli noe ukonsentrert. Blikket vandrer litt hit og dit for å nyte fine vak, og da skjer det. Flua går under i et plask, men denne gangen satt tilslaget ganske greit og en nydelig ørret på rett rundt syv hekto fant veien til håven.

Etter en lunsjpause tuslet vi til en ny plass og det var Tobbens tur til å vise sine stillevannskunnskaper. Det tok ikke lang tid før flua hans satt i kjeften på en nydelig ørret, noe større en Lasse sin. Fisken var nesten klar for håving da den plasket litt og foretok en selvutløsning av kroken. Surt for Tobben.

Tobben fikk sin revansje kort tid etter da han landet et nydelig eksemplar på drøye halvkiloen, men det var tydelig at den som glapp gnagde litt, naturlig nok.

Tilbake på plassen hvor Lasse fikk sin fisk hadde en ny fisk begynt å vise seg. Dun Ove var nestemann i rekken, men det tok litt tid før fisken viste interesse. Det ble noen lange minutter, men tålmodigheten seiret til slutt og nok en fisk på rundt halvkiloen hadde latt seg lure.

Livet var godt, og selv ikke en noe kranglete vind utover ettermiddagen ødela den gode stemningen som kommer naturlig av at alle har fått fisk over halvkiloen. Det er ikke så mye som skal til for å glede en fluefisker. Det er herlig å være enkle sjeler. Alle tre var på kastehold på flere fisk utover kvelden, men plutselig var tilslagsproblematikken tilbake og ingen fisk ble skikkelig kroket. Allikevel kunne vi oppsummere dagen med at den ville gi gode minner.

Mandag måtte Tobben gjøre sånn som så mange andre gjør på hverdager, jobbe. Dun Ove og Lasse derimot hadde sjelden hverdagsfri og bestemte seg for å bli igjen og ta nok en økt i Tryteputten.
Litt utpå dagen var gutta tilbake på plassen hvor Tobben hadde mistet fisk dagen før. Til tross for at de alltid kompetente meteorologene hadde meldt nær sagt vindstille vær og sol fra alle kanter, så viste det seg at været var mer vindfullt og ustabilt. Overskyet med noen regnbyger, og bra vind som skiftet retning rett som det var. Ikke optimalt, men med en gang vi fikk noen vinduer i vinden begynte fisken å vake.

Lasse la ut et kast og ventingen kunne begynne. All den tid det ikke var noen vakfest, og siden vinden gjerne flyttet flua både hit og dit synes man det var greit å unngå masse kasting. Flua ble liggende og liggende, men i en farlig sone. Etter et kvarter, eller kanskje mer, kom en fisk og tok flua med den største selvfølge. Rolig og kontrollert. Rolig og kontrollert var utrolig nok tilslaget til Lasse også, og et nydelig eksemplar av en ørret på en snau kilo skulle snart smile pent til kameraet og bli sluppet tilbake i sitt rette element.

Dun Ove hadde en nesten lik opplevelse kort tid etterpå, med masse venting før en ørret lot seg lure. En litt mindre ørret denne gangen, men like fullt en god følelse.

Etter to dagers stillevannsfiske er det helt klart at Dun Ove og Lasse nå forstår Tobbens fasinasjon for denne typen fiske. At man endelig forstår litt hva som skjer, hvordan man skal angripe ting og at tålmodighet er en god egenskap, var en meget god erfaring å ta med seg. Nå skal det ikke legges skjul på at vi gleder oss veldig til elvefisket starter også, men det er veldig godt å ha et fullgodt alternativ når elva ikke leverer varene.

Publisert 1. juni 2010  | Til toppen

 

Lange motbakker

24. mai 2010

Det meste gikk i mot oss i pinsehelga.

Pinseaften dro Tobben og Lasse på tur igjen, til et annet av Tobbens mange perler rundt på Østlandet. Dun Ove hadde pinseferie på det blide Sørlandet.

Vannet ligger noe ugunstig plassert, men Tobbens tidligere turer dit hadde gitt bra med fisk, og alle hadde vært over seks hekto. Da går det greit å slite seg til vannet i konstant oppoverbakke i en snau time. Det første som møtte oss var et solid vak. Jada, ting virket lovende. Vi var varme, svette, men akk så optimistiske og blide. Her så det ut som ting endelig skulle være litt på vår side.

Vi kom fram til vannet tidlig på dagen, vi ville jo ikke gå glipp av noe som helst. Det vaket noe sporadisk i starten, men værmeldingen var lovende og varmen på vei innover. Kanskje vi skulle få maurfiske?

Dagens første fisk på kastehold klarte en mann på drøye 0,1 tonn sannsynligvis å blåse. Bølger og urutinert på stillevannsfiske får ta noe av skylda.

Etter en liten og tidlig lunsj labbet vi rundt til andre siden av vannet, hvor vi hadde sett det vake bra i en bukt. Tobben prøvde seg på den første fisken, men den sluttet å vake like fort som den hadde startet å vake.

Nå var varmen virkelig på vei, vinden var på vår side og vi så flere og flere vak. Lasse lurte seg i posisjon på neste fisk og etter noe venting tok fisken etter flua. Lasse leverte et tilslag sterkt preget av vinterens fiske etter sjøørreten og flua kom ut av kjeften på fisken. Litt duknakket dro Lasse inn igjen, men fisken fulgte flua og prøvde å ta den flere ganger, uten å kroke seg. Makan.

Siden fisken fulgte omtrent helt inn, så ble den til slutt skremt også. Vi skjønner det. Å se rett opp på en mann som er litt over snittet i størrelse hadde sikkert skremt større ting enn en ørret. Men, det vaket jo andre steder, så det var jo bare å flytte seg. Det skulle vise seg å være et dårlig valg.

På vei til ny vik skjer det håpløse. Lasse hekter foten i ett eller annet, får en voldsom rotasjon og går ned for telling. Intens smerte i ankel, så helt numment og dunking. Kola-turen passerte i revy, bilder som inkluderte henting med redningshelikopter oppe i lia, gips og krykker for gjennom hodet og ting var kleint. Heldigvis var det ikke brudd, men et kraftig overtråkk. Lasses første overtråkk på åtte år. Kulde skal visst være bra for overtråkk, så det var bare å komme seg ned til vannet og lempe beinet ut i det kalde vannet. Det kombinert med beinet høyt gjorde at Lasse til slutt ble i såpass form at han klarte å karre seg tilbake til den opprinnelige campen.

Nå er det jo sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Da ulykken skjedde var humøret på topp, fordi fisken var i god gang med vakfesten, været var varmt, og vinden bra. Omtrent i det ulykken var et faktum snudde alt. Nordavind fra alle kanter, og et kaldt gufs kom innover dalen. Fisken? Joda, den sluttet å vake, selvfølgelig.

Vi ble ved vannet til sen kveld, og hadde noen minutter nå og da hvor vi klarte å kaste på fisk som vaket særdeles sporadisk, men selv ikke Tobbens nymfeforsøk ga uttelling. Dette til tross for Tobbens uttalelser om at ”jeg får vel sette på nymfa da, så får du se hvor effektiv den kan være”. Jada, klart det.

Turen tilbake til bilen gikk i bratt nedoverbakke, dagens første. Turen tok halvannen time. Nedover altså. Haltende altså. Flott det.

Nå har vi lært at det er i motbakke det går oppover. Nå synes vi at vi har fått vår del av motbakker i det siste, så vi gleder oss virkelig til Fru Fortuna sender gode ting vår vei. Sommerens fiske må jo bare bli helt fantastisk etter all den manglende flyten vi har hatt de siste ukene.

Publisert 24. mai 2010  | Til toppen

Hipp, hipp og hurra

19. mai 2010

Nasjonaldagen ble feiret slik den burde feires.

Om du er som oss, og ikke akkurat får godfølelsen av folketog, en vinkende kongefamilie, is og brus – så fungerer det veldig fint å være fluefisker. For 17. mai er og blir en fridag, så da kan man fiske.

Nå er vi jo alle selvfølgelig veldig glade i landet vårt, så nasjonaldagen ble feiret med sløyfe på vesten, flagg på bilen og is på vei hjem for de som tåler sånt. Og vi synes vel også rett og slett den beste måten å feire vårt vakre land på er å bruke tiden i vår vakre natur.
Turen gikk til en av Tobbens mange perler, et vann på rundt 500 meters høyde med et flott fugleliv.

Etter litt tramping igjennom tung og våt myr og krattskog kom vi til fiskeplassen og rigget umiddelbart opp stengene med mygg og myggklekkere. Det tok omtrent ti sekunder etter vi var klar for å fiske før den første Marginataen viste seg. Det er ingen tvil om at det er åpenbaring og deilig følelse å se årets første døgnflue. Da en Marginata utpå vannet kort tid senere forvant i et vak ble det rimelig hektisk aktivitet for å rigge om stengene.
Mang en hyggelig og mørk vinterkveld har blitt brukt til å binde gode imitasjoner av denne vakre skapningen så nå var det bare å komme seg i posisjon og vente på at fisken kom innenfor kastehold. Det kunne vel ikke ta så lang tid?

Det varte og gikk, og med skiftende vær av en annen verden slet fisken med å skjønne at den skulle nærmere vann. Døgnfluene slet også med å skjønne at de måtte klekke i større grad.
Det er en ganske frustrerende følelse å være på tur når alle tre venter på årets første tørrfluefangede ørret.

Tobben var den første av oss som fikk en fisk innenfor kastehold, sånn etter to-tre timers venting. Ut med flue etterfulgt av ti minutters venting. Ingen respons. Tobben bestemmer seg for å dra inn og sjekke flua – da tar fisken flua..
Som tørrfluefisker prøver man å forstå fiskens spiseatferd og deretter imitere innsektene fisken spiser og deres bevegelser. Ved suksess får man en voldsom følelse av å mestre noe, rett og slett at man er litt lur. Tobben følte seg ikke veldig lur, og fikk vel det man kan kalle en ynkelig forløsning på noe han hadde ventet på hele vinteren.

At vi i ettertid har skjønt at fisken helst ville ha Marginata med litt liv i, noe som Tobben skapte da han rolig dro flua inn er for så vidt greit nok. Da har man lært noe, men det er jo litt irriterende å finne ut av sånt i etterkant. Man blir visst aldri utlært som fluefisker – det i seg selv er jo egentlig helt greit.

Til tross for seks timer sammenhengende regn, litt sol, litt vind og kun én fisk, var nasjonaldagen en stor suksess. Vi storkoste oss ute i skogen ved dette nydelige vannet. Vi lærte litt, vi fikk øvd litt på å kaste med lettere stenger etter å ha blitt totalt ødelagt etter vinterens turer i sjøen og naturopplevelsene var fantastiske. Hipp, hipp og hurra for Norge!

At varmen har kommet for fullt i dagene etter nasjonaldagen gleder oss voldsomt. Kanskje vi får noen syke maursverminger snart? Vi tror det, og det skal vi utnytte til det fulle.

Se flere bilder fra 17. mai-turen vår i bildegalleriet

Publisert 19. mai 2010  | Til toppen

 

Sydenturist med klaff

10. mai 2010

Tobben gikk fra solseng til gromfisk.

Tobben har prøvd å hvile seg i form til tørrfluesesongen med en uke på Tenerife med sin bedre halvdel. Men en uke med sol og paraplydrinker blir bare så gøy i lengden. Kort tid etter returen til gamlelandet var han ute og veivet med stanga igjen.

Planen til Tobben var å ta årets første brunørret på , men et intenst snøvær i Oslo 4. mai, ja nettopp, 4. mai, fikk han på andre tanker. Tørrfluefiske er tross alt litt skjørt når det fortsatt snør. Derfor måtte det selvfølgelig bli sjøørretfiske. Siden Geir Ove og Lasse var opptatt med ikke å ha fri i midtuka ble det fiske sammen med en som heter Erik. Han kunne fortelle om et veldig bra fiske dagene i forveien, og det la absolutt ingen demper på fiskefeberen som var i ferd med å nå kritiske høyder i Tobbens kropp.

Deretter fulgte en halvtime med intenst fiske. Ingen merka noe som helst. Da bestemte de seg for å fiske mer intenst og de kastet som besatte i to nye timer. Da Erik måtte reise for å hente barn ble Tobben værende alene på skjæret ute i havgapet. Da Tobbens kropp ikke helt takler melkeprodukter, kastet han nedpå en liter soya sjokolademelk i mens han la en ny strategi. Den nye planen hans var å kaste, kaste og kaste. Planen ga suksess og ti minutter etter ”sjokolademelk”-festen fikk han en liten tass av en sjøørret som i det minste ga litt motsand i stanga. Størrelsen er av og til ikke det viktigste og Tobben var like glad som en sydenturist på rødvinsfylla. Fiskefeberen fikk en slags forløsning og han var storfornøyd.

Med lave skuldre fortsatte han fiskinga. Sola skinte, det var varmt og rett og slett ganske trivelig ved sjøen. Midt i dype tanker om hvor digg det var å være alene i havgapet røska det brutalt i stanga og han ble brutalt tatt på senga. Tilslaget ble det aldri noe av, men fisket kroket seg selv. I et slags koma så han snøret renne av snella og da backinga kom til syne kom han til seg selv. Da en enorm fisk hoppet 30 meter ute var hjertet hans også i ferd med å forstå hva som hadde skjedd. Nervøs fikling med bremsen og dårlige pareringer av utras beit heller ikke på, og til slutt sklei en sjøørret på 51 cm og 1,6 kilo (veid i håven) inn i den nevnte håven.

Tobben var virkelig i mål og er fristet til å mene at han hadde spart opp fiskelykke siden det var over en uke siden sist han fikk fisket. Sydenturister med klaff altså, de finnes der ute.

Publisert 10. mai 2010  | Til toppen

 

Vippet av tronen

8. april 2010

Tobben gjorde storeslem og ønskes velkommen.

Det er bare å innrømme det som kanskje har vært ganske åpenlyst ganske lenge – vi er sånn midt på treet interessert i å fiske.

Med bare uker igjen til det er mulig å fiske tørt etter brunørret, river og sliter fiskefeberen i enhver kropp. Heldigvis har ting begynt å skje i sjøen, og da bruker man tiden der, i påvente av tørrfluefiske.

Tobben, bra mann, hadde fri onsdag, og intelligent nok brukte han dagen på jakt etter sjøørret. Etter å ha bommet litt på forrige tur, måtte han ut igjen.

- Jeg måtte bare hoppe i det igjen, som han sa.

Dun Ove og Lasse virket forholdsvis fastlåst på jobb, men litt utpå dagen fikk Lasse en åpning. Det var bare å hive seg i bilen og sette kursen i retning Tobben. Nå er det ikke så lett å forte seg til fiske når man reiser ut sånn omtrent midt i rushtiden i Oslo, og det er sjelden kø er mer irriterende enn når man er på vei til fisketur. Og kø er jo forholdsvis irriterende i utgangspunktet.

Før Lasse rakk å komme fram hadde allerede Tobben meldt om to sjøørret i håven. Den største nærmere kiloen enn halvkiloen. Fiskefeberen hos sjåføren i køen ble ikke mindre.

Vel framme, med næringsrikt påfyll i form av bananer, chasewnøtter og Cola til Tobben i sekken, kom en noe kortpustet Lasse fram på tidligkvelden. Her var det bare å få snøret igjennom ringene, flua på fortommen og begynne å denge.

Det tok ikke lang tid før én i duoen fikk strekk i snøret. Tobben altså. Ikke Lasse, utnevnt til Baron von Sjøørret bare dager i forveien. Et nydelig eksemplar som akkurat bikket kiloen fikk æren av fotografering og posering før den svømte videre.

Tobben fortsatte flyten sin, og dro opp to vakre eksemplarer til i løpet av kvelden. Vi fisket til og med lenge etter mørket meldte sin ankomst, men etter lyset forsvant sluttet det også å bite. Ja, hvis man ser bort fra at Lasse fikk på to småtorsk da. Mikrotorsk faktisk. Sannsynligvis de minste torskene gutta noen gang har sett i levende live.

Sjøørretfiske altså. Herlig uberegnelig. Fra konge en dag til narr den neste. Lasse kom i alle fall kjapt ned på jorda igjen etter påskens fantastiske flyt. Tobben er litt mer ovenpå, etter rett og slett å ha vippet Lasse av tronen. Vi ser med spenning frem til hvem som får krona neste gang.

Velkommen

Når vi først er innom Tobben, så er det en stor glede for Geir Ove og Lasse å kunne ønske han velkommen som fullverdig medlem av tisleia.NET. Vi synes som kjent at han er en bra mann. Han heter egentlig Thorbjørn og bidrar på mange nivåer i vår fluefiskeverden. Han deler erfaringer, gode historier og er en veldig god fiskekamerat. Derfor synes vi det var høy tid å innlemme han her hos oss.
Derfor finner du nå Thorbjørn i presentasjonen av de som står bak denne siden.
Se presentasjonen her: Om oss

Publisert 8. april 2010  | Til toppen

 

Påskeflyt

6. april 2010

Fiskepåske ved sjøen var medisin for noen.

For mange er påsken forbundet med fjell, appelsin, kakao, Kvikk Lunsj og solveggen på hytta. For andre er påsken noe helt annet.

Vi har tidligere nevnt fisketuren som endte med slips palmemandag, men det var ikke slutt da.

Onsdag dro Tobben, bra mann, og Lasse på tokt litt lengre sør i landet. Det regnet hele dagen. Vi fisket hele dagen. Tobben fikk tidlig lurt opp en sjøørret på rundt halvkiloen, før alt døde. Ikke napp, ikke vak, kalde fingre, våte fiskere, synkende humør.

Etter en arbeidsdag med overtid av en fiskeøkt, godt utpå kvelden en gang meldte Lasse at nok fikk være nok. Nå var det bare å pakke sammen og komme seg hjem. Bomturer hører med i sjøfisket. Men, neida. Omtrent før Lasse hadde fått ytret sitt forslag smalt det til og den rosa rekeimitasjonen hadde fattet interesse hos noe. En ganske kul kamp fulgte, hvor fisken blant annet stormet inn i vika og på grunna vi fisket fra, mellom fiskerne før den til slutt havnet i håven. Den bikket akkurat kiloen.

Påskeaften rigget de samme to seg opp igjen, og dro sørover for å møte Lakse-Truls, snart Belize-Truls, på en staselig plass. Tobben fikk en mildt sagt dårlig start på dagen da han oppdaget at sveiva på snella hadde knekt i skrua. Heldigvis hadde han med seg reservesnelle. Fisket i starten var ikke bra, og Tobbens uflaks fortsatte. I løpet av seks kast hadde han klart å miste to CDC-reker som han hadde brukt flid og tid på å binde opp dagen i forveien. Én satt seg i bunn på første kastet og røyk, den andre ble slått av på dårlig baksleng i steinrøysa.

Vi fisket noen timer utover dagen og Lakse-Truls fikk et par små pinner, men ellers var det ganske dødt. Ett og annet vak var å se, Lasse hadde på en fisk av ukjent størrelse (den slapp raskt) og ting virket ikke å være helt på stell.

Men sen ettermiddag startet det som skulle bli den gylne time for Lasse. Først i håven, en feit flott fisk på 1,3 kilo. Denne ble tett etterfulgt av to på rundt halvkiloen og én på tre kvart kilo. Alle fire var feite, blanke og ga durabelig med kamp. I tillegg hadde Lasse flere lugg og jagende fisk i denne gylne timen. Alle fiske fiskene ble tatt fra eksakt samme plassen, med Lasse lett balanserende på den samme steinen. Både Tobben og Lakse-Truls fisket intensivt i umiddelbar nærhet rundt Lasse uten å kjenne fisk.

Lasse ble utropt til både sjøørret-Kongen og Baron von Sjøørret, i tillegg omtalt som "han litt kvalme, tjukke". Noen av navnene han nok bar med både glede og litt stolthet. Den siste omtalen ga om ikke annet god latter, kanskje ikke like mye stolthet.
For etter tre turer i påsken, hvor alle turer ga kilosfisk, en flyt Lasse aldri har sett maken til i sjøen, så må det vel være lov å være litt høyt oppe? Nedturen kommer sikkert tidsnok uansett, sånn er jo gjerne fisket i sjøen.

Publisert 6. april 2010 | Til toppen

 

Nok et slips

30. mars 2010

Ettermiddagsfiske tidlig i påsken ga resultater.

Mandag ettermiddag tok Dun Ove og Lasse en liten ettermiddagstur langt inne i Oslofjorden. Isen lå fortsatt tykk på plassen vi hadde tenkt oss til, men en vik på andre siden var isfri.

Det var overskyet og rundt 7 varmegrader når vi kom til fiskeplassen. Dun Ove hadde noen jagende torsk etter flua si tidlig. Så skiftet været totalt. Vind, sludd og bikkjekaldt. Vi satt oss i bilen for å få litt varme, men i løpet av et kvarter var drittværet borte og sola tittet fram og ga oss skikkelig påskevær. Tre værtyper i løpet av en liten time. Norge er fint på den måten. Vi fant oss et lite sund hvor det var bra med strømninger.

Rett etter kl. 18.00, omtrent når høyvannet var på topp, ble børstemarkimitasjonen til Lasse offer for et hugg. En rullende sjøørret, en sulten stakkar, fant til slutt veien til håven. Som Lasses rekordfisk i fjor høst, var dette en meget slank variant av en sjøørret. Et slips rett og slett.

Vi så noen vak og Dun Ove hadde noen lugg utover kveldinga, men til slutt mistet vi begge følelsen i fingrene. Det pleier å være et godt tegn om at retrett er fornuftig.

Det begynner i alle fall å skje ting i sjøen, og snøen smelter på land. Det er snart vår. Det liker vi.

Publisert 30. mars 2010 | Til toppen

 

Rekordfisk i sjøen

23. november 2009

Av og til får man betalt for tidlig oppmøte.

Lørdag var det tid for litt sjøørrettfiske for Lasse igjen. Fiskeabstinensene hadde blitt såpass intense at man bare måtte bite i et eple, som til slutt viste seg å være lite surt.

Tobben, bra mann, var fiskekompis denne dagen. Vi stod opp ukristelig tidlig til lørdag å være og satt kursen mot fiskeplassen. Fiskeplassen er i Oslofjorden et sted. Såpass må man kunne avsløre.

Ved ankomst til en småspennende bukt var det som det ofte var. Litt usikkerhet og spenning om det skulle by på noe, kombinert med glede over endelig å ha fått presset inn en fisketur igjen.

Før vi hadde klart å summe oss var en fisk i overflata fem meter fra land, ti meter bortenfor hvor vi stod for å observere. Lasse dunket ut et rusten og kleint kast og dro flua innover. Plogen viste seg, fisken var etter. Et stopp før kjapt drag igjen og pang så smalt den på. Bøyen i stanga fortalte at dette var en forholdsvis stor fisk. Det ble noen minutter med spenning, og første gangen vi trodde fisken var klar for håving kunne Tobben fortelle at dette er snakk om en gromfisk. Håving var bare å glemme, pluggen dro utover igjen. Lasse fikk tilbake kontrollen, og til slutt fikk Tobben lurt fisken i håven, som kanskje var i minste laget.

En ganske slank, men lang fisk ble resultatet på turens første kast. Rundt 1.8 kilo, og personlig bestenotering for Lasses del. Lykke.

Fisken ble for øvrig tatt på en spesialflue som fiskekamerat Lakse-Truls har laget. Den ønsker han ikke skal avsløres for offentligheten, enn så lenge. Det får vi bare respektere.

Resten av den nydelige formiddagen forløp med mye fisking på jagende fisk, flere hugg og en og annen fisk som man mistet. Man ryker visst ikke fisk sies det, men det skjedde også.

Vi gjorde også et hyggelig bekjentskap med Thomas, en Tisleia-fan som i sin første høst med fiske etter sjøørret har lurt en gromfisk på 2.1 kilo. Lasse har litt igjen, til tross for rekord.

Etter matpåfyll dro Tobben og Lasse videre til en annen lurebukt, bukta hvor Lasse i fjor satt min forrige sjøørretrekord. Her vaket det ganske bra. Igjen en og annen jagende fisk, før Lasse fikk en bitteliten sjøørret på rundt 100 gram. Jippi!

Tobben på sin side ventet på dagens første faste, og hadde ikke helt hatt trua på spesialflua til Truls. Til slutt ga han etter og prøvde flua, og da gikk det ikke lang tid før en nydelig fisk på rundt 6 hekto var et faktum.

Tobben avsluttet med en liten sak, sånn ca dobbelt så stor som Lasse sin fra denne plassen, før vi satt turen hjemover til Oslo igjen, blide og veldig fornøyde.

Publisert 23. november 2009  | Til toppen

 

Endelig satt den

22.august 2009

Lasse opplevde rekord på tørrflue.

Nest siste helgen i august dro Frode, hans bror Kjetil og Lasse på dagstur oppover dalen for en lang dag med herlig tørrfluefiske.

Nok en gang ble det i overkant tidlig avreise fra hovedstaden og vi ankom en veldig flomstor elv. Frode lurte på et par stekefisk tidlig, men det var ikke det helt store i elva.

Vi bestemte oss tidlig for å reise videre til Tisleia for å sjekke status der. Kjetil hadde aldri fisket i Tisleia tidligere, og det var på høy tid at han fikk se vår drømmeelv. Vi visste at også Tisleia gikk en del over normal vannstand, men dro med stort pågangsmot.

Det var noe liv i elva, men ikke det helt store. Det ble et par småfisk her også, hvor Lasse skulle lure opp den største av gjengen. Men som alltid var det godt å se Tisleia igjen, og Kjetil så ut som han likte hva han så.

Før avreise fra Tisleia disket Frode opp med en nydelig chilligryte til middag. Eller mer korrekt, han hadde laget i stand en nydelig chilligryte i forkant og denne varmet vi på stormkjøkken ved elvebredden. Etter påfyllet beveget vi oss ned til utgangspunktet igjen.

Vi hadde ikke helt trua på det helt store fisket der nede heller med tanke på forholdene, men så skjedde det noe. Mer døgnfluer svermet, det var flere seil på vannet og det var på tide og finne posisjonene.

Kjetil dro litt nedstrøms, Lasse dro oppstrøms og Frode tok midterste plass. Passende egentlig, siden Frode på denne turen var mellomste mann aldersmessig.

Plutselig oppdaget Lasse gromfisken der ute i brekket. Denne virket å være stor. Som en indianer sneik han seg igjennom busk, kratt og mer busk for å komme seg i posisjon før han lurte seg ut i elva på den mest forsiktige måten en stor mann kan gjøre det.

Fisken vaket forholdsvis steady, nok til å ha kontroll på den, men var ikke oppe hele tiden. Etter noen prøveflyt tok den etter flua men nerver og høye skuldre gjorde sitt til at tilslaget ikke satt. Klønete opptreden og fisken virket blåst.

Etter noen minutters banning, påfølgende melding ned til Frode om tilstanden og vurdering av å pakke sekken for dagen så viste den seg igjen noen meter lengre ned i elva. Det første kastet ble litt for kort, litt på defensiven nå, men på neste kast satt alt perfekt. Ørreten slukte flua med største selvfølgelighet, tilslaget satt som støpt og kampen var i gang. Frode tok fart og løp så fort det lar seg løpe motstrøms i flomstor elv og nådde fram i tide til å håve skjønnheten for Lasse.

Skjønnheten viste seg å være rekordfisk for Lasse, som så vidt bikket kilogrensa året før. Den ble målt til 48 cm og hadde en K-faktor på rundt 1.3 - noe som tilsvarer snaue halvannen kilo. Etter obligatorisk fotografering ble den forsiktig satt tilbake i sitt rette element.

Ettermiddagsfisket denne kvelden skulle vise seg å være en stor suksess. Kjetil meldte etter hvert om fantastisk fiske lengre ned. I løpet av timene håvet han rundt 15 fisk, hvor den største nærmet seg kiloen.

Etter jubelen for Lasses fisk hadde lagt seg dro Frode og Lasse oppstrøms igjen og fant en ny vakende fisk. Den tok pent, og størrelsen var vanskelig å anslå. Allikevel noe man ville kaste på.
Lasse som var stinn av selvtillit og godt fornøyd overlot naturlig nok fisket til Frode. Fluevalget falt på det samme som Lasse hadde suksess på, en oliven klinkhammer i størrelse 16. Det ble noen prøveflyt før ting satt perfekt, og plutselig stod 3’er-stanga i spenn og etter en veldig morsom kamp lå en ny skjønnhet i håven. Fisken viste seg å være årsrekord for Frodes del, noe som må sies å være en grei følelse det også.

Noen ganger gjør det rett og slett godt å fiske ørret. Dette var en av de gangene.

Publisert 7.september 2009  | Til toppen

 

Fiskenomader

21.juli 2009

Sent men godt, her kommer historien om en gjeng fiskenomader.

Geir Ove og Lasse hadde i lengre tid planlagt å bruke mye tid av sommeren 2009 på fisketur. Målet var som alltid Tisleia, men vannføringen vi tidligere har pekt på i elva tilsa at vi måtte finne alternativer.

Vi begynte med noen dager lengre ned i dalen, og første dag startet som en drøm. Omtrent før vi hadde fått satt vadeskoa i elva så smalt Geir Ove på en flott ørret på rundt 800 gram. Da får man fort trua på gode dager. Geir Ove så i alle fall ut til å være i slaget, for litt senere på dagen smalt det på en fantastisk stor ørret som gjorde et utras fra en viss plass. Dessverre var denne ørreten av det smarte slaget så den gikk i bunn, stanget og fjaset før den klarte å frigjøre seg fra flua. Da måtte Geir Ove telle ganske langt for å roe seg, naturlig nok.

Etter dette opplevde vi litt dårlig med flyt, og selv ikke et skikkelig møkkavær bedret fiskeforholdene utover kvelden. En elv uten vak var status utover den første kvelden og på lørdagen tok vi turen til Tisleidalen. Lasse måtte jobbe litt med en sånn fotballkamp som vi kunne se på TV der oppe, og vi visste det skulle arrangeres St.Hans-fest. Gode ting. Først fotball før man gikk på ei lita rake utover kvelden. Når vi til slutt kom til hektene utpå søndags sen formiddag dro vi sporenstreks ned i dalen igjen for å fortsette fisket. Lasse var til og med innom nymfesamlingen sin i jakten på turens første skikkelige fisk, men lykkes ikke der heller.

Enter Tobben, bra mann. Tobben liker vi å fiske med. Han er dyktig, har gode råd og vink, og er godt selskap. Vi møtte han utpå ettermiddagen og etter litt halvveis ekstremvading og godt gammeldags kompisfiske lykkes endelig Lasse med en pen fisk på noe over halvkiloen. Endelig falt flere skuldre på plass. Vi takket for samværet med Tobben og dro hver for oss igjen. Bra mann, han Tobben.

På mandag flakket fiskenomadene videre på jakt etter godt fiske. Vi hadde bestemt oss for å investere i 48 timers fiske i en elv som omtales som en av Norges beste ørretelver. Besøkstallene der oppe burde i alle fall tilsi det.

Den første dagen blåste mer eller mindre bort, men vi beveget mye på oss og gjorde oss kjent med noen plasser vi synes så spennende ut. Elvefisket ble det dårlig med så på kvelden lurte vi oss opp til et lite vann hvor begge endelig klarte å lure noen småpene ørreter. Stillevannsfiske har ikke akkurat vært synonymt med bra fiske for vår del tidligere.

Neste dag bar det tilbake til elva hvor Geir Ove startet dagen med å lure en ørret på rett under halvkiloen. Fisken var det kamp i, og smilet satt løst. Smilet til Lasse ble det kanskje litt lengre i mellom tidvis, da han bommet på en haug med tilslag i løpet av denne dagen. Var han for kjapp, for sen, for udyktig eller var det uflaks? Vanskelig å si.

Smilet til Geir Ove fikk seg også en knekk utover ettermiddagen, da han for andre gangen på turen mistet en stor fisk. Vi hadde kompisfisket på denne steady vakende saken uten helt å finne ut hva den tok. Vi prøvde klekkere, fullvoksne døgnfluer, forskjellige størrelser og farger helt til Geir Oves andre flyt over den med en spinner ga fast fisk. Kampen varte og dro og fisken var nesten i håven ved en anledning, men plutselig dro den seg rundt en stein og vips røyk fortommen. Fluestang og caps fløy nedover elva i sinne. Lasse løp etter og plukket opp utstyret og sleit med å finne trøstende ord.

Vi tok turen til fjellvannet igjen på kvelden, uten den helt store uttellingen. Når det er sånn og når man er litt sliten i hodet etter mange og lange dager, så blir den interne humoren veldig tydelig. Av og til bikker det litt over også. Dette har vi tidligere gitt et lite innblikk i med filmsnutten ”Hva har vi på vesten?”.

Klikk her for å se filmen i vårt filmgalleri

Nå fikk Geir Ove et fint plaster på såret på vår siste dag i denne elva, da han tok en fisk på rundt 8 hekto på formiddagen før vi skulle nedover igjen for å møte Frode som var på vei. Gjengen skulle endelig være samlet igjen.

Samlingen varte ikke veldig lenge, for i bil fra Sørlandet dukket fire blide Venndøler opp. Far, bror og to fettere av Geir Ove ville på tur, og Geir Ove fungerte litt som guide den første kvelden. Frode og Lasse bega seg ut på egenhånd og etter det som hadde føltes som et vondt år med problemer på tilsag og lite fisk klarte til slutt Lasse å lure en nydelig ørret på rundt 7 hekto. Smått deilig for han.

På grunn av været, det var sykt varmt, så var fisket aldri helt toppers. Dette gjorde også at den blide sørlandsgjengen valgte å vende nesa hjemover tidligere enn planlagt, etter en dag i dalen. De tre nomader flakket videre, og ettermiddagen ble brukt til safari til ei helt ny elv. Elva vi vant, eller det vil si, elva vi hadde blitt anbefalt av Tobben, bra mann, var rett og slett nydelig. Det blåste storfe i kastene så fisket var ikke noe å skrive om, men her fant vi en elv vi kommer til å besøke igjen.

Lørdagen benyttet vi nok en gang i Tisleidalen. Caroline på Vasetdansen arrangerte fluefiskekurs for jenter, og selv om det på noen sikkert kan virke som våre intensjoner var skumle, var vi der for å gjøre en jobb. Filming og bildetagning for Caroline, rett og slett en jobbedag for Geir Ove og Lasse. Samtidig var det litt godt med en dag fiskefri etter åtte dager på tur, koble litt av i varmen og ikke ha på seg vadere. Frode derimot prøvde lykken i Tisleia, og lykkes litt i ei lone med en slank sak på rundt 4 hekto. Nå ble gleden over dette litt overskygget av funnet av døde fisk i tørrlagte løp i en elv med for lite vann. Mer om dette har vi snakket om i andre saker her, så vi lar det ligge for nå.

Kvelden brukte vi til å gå på nok ei rake. Fort gjort i godt selskap og alltid stas å kunne blåse ut litt når muligheten byr seg.

Frode forlot oss på søndagen, familien skulle pleies, og Geir Ove og Lasse valgte ei elv vi visste det var litt mer vann i. Lasse mista en fisk like før håving og vi møtte noen veldig hyggelige folk ved elvebredden. For øvrig møtte vi mange hyggelige folk på tur, gøy å utveksle erfaringer og røverhistorier.

Hele turen ble rundet av med et eksplodert dekk på bilen mandag kveld. Fisket var heller ikke det store, så på tirsdag etter at bilen hadde fått pleie (les: nytt dekk) på verksted, vendte vi nesa hjem for denne gangen.

Det ble til slutt 11 dagers fisketur, og til tross for noe manglende flyt og flaks, var vi godt fornøyde med turen. Vi tror også vi ble bedre fiskere av dette, og at vi har lært mer om hobbyen vi elsker å utøve i en kort sesong.

Se bilder fra turen albumet "Fiskenomader" i vårt bildegalleri ved å klikke her

Publisert 21.juli 2009  | Til toppen

 

Gromt med flyt

8.juni 2009

Fiske i rennende vann er herlig tilfredsstillende til tider. Sesongen er i gang!

Som vi så vidt var innom i denne saken om vannføring i Hallingdalselva, ble det tur oppover til Hallingdalselva i helgen.

I løpet av en fiskesesong kommer det stunder når man lurer på om man er i overkant ute å kjøre for å bedrive hobbyen man har valgt. Når klokka ringer halv fem søndag morgen fordi man skal kjøre tidlig for en dagstur med fiske dukker slike tanker opp.

På veien plukket Frode og Lasse opp Frodes bror, Kjetil og etter en radig tur på bilfrie veier skulle vi stige ut i elva. Den var som kjent på et skremmende lavt nivå vannføringsmessig men ivrige som vi var gikk vi på med pågangsmot. I ei dyp renne hvor man så vidt kunne skimte at elva bevegde seg valgte noen få forfjamsede ørret å plukke innsekter fra vannflata. Det tok ikke lang tid før Frode lurte på et eksemplar og sesongens første ørret på tørrflue i elv så ut til å være i boks. Neida, slapp det. Etter en kamp på noen minutter, hvor dette utrolig intelligente eksemplaret av en ørret blant annet stod og stanget i bunnen, fikk den lurt seg av flua like før håving. Frode stod igjen med en flue med masse gress. Nedtur.

Det døde rimelig kjapt i den lave elva og vi måtte se oss om etter alternativer. Vi satt oss i bilen og duret i retning nordover hvor vi innså at elva lengre opp gikk omtrent som forrige helg. Da var det bare å jakte etter en godplass. Og godplasser burde det være nok av i ei elv på mange mil.

Vi fant oss en plass hvor elva rant ganske greit og hvor det av og til kan være vanskelig å se at fisken faktisk vaker. Utfordringer er fint.

Vi valgte hver vår fristende plass og plutselig dukket sola opp. En og annen forvirret døgnflue forlot nymfestadiet og tok til luften, andre ble borte i en fiskekjeft. Når sola forsvant bak ei sky sluttet fisken å vake. Merkelige greier og egentlig stikk motsatt av all logikk vi har plukket opp i løpet av årene.

Etter en halvtimes tid bestemte en ørret seg for å smake på Lasses flue. Ikke noe monster av en fisk, en fisk gjerne betegnet som en pannefisk, men dagens første.

Det var nå den gromme flyten skulle begynne for unge lovende Vangstein. En fisk som virket å være noe større hadde vist seg fram ved et par anledninger, men posisjonen innbød ikke til enkel luring. Etter flere kast med forskjellige innfallsvinkler og lengder ramlet plutselig flua perfekt og ørreten var ikke snar om å slurpe den i seg. Etter en nydelig kamp i den sterke strømmen fant den veien til håven. Årets første på godt over halvkiloen var et faktum. Livet smilte og irriterende vekkerklokker var borte som dugg for den nevnte solen.

Både Kjetil og Frode lurte også opp hver sin pannefisk i løpet av disse fantastiske formiddagstimene, men det var Lasse som hadde fått utdelt kortet merket ”flyt” denne dagen. En ny fisk av mer enn godkjent størrelse begynte å vise seg fem meter unna hvor forrige gromfisk tok. Denne tok fluene som kom hardt og voldsomt. Lasses flue fikk samme behandling og denne fisken skulle gi kamp for pengene. Den hoppet, raste nedover elva, kom i full fart i mot, la seg på siden og prøvde ”stange i bunnen”-trikset. Både stang og snelle fikk testet seg, og leverte til mer enn godkjent. Håvingen til Kjetil var også av det plettfrie slaget, til tross for en fisk som ikke ville i håven. Pur glede.

Ettermiddagen ble av slaget man ikke skriver hjem om. Det var fortsatt en helt grei flyt av fluer på vannet, såpass at man kanskje burde sett ett og annet vak, men fisken hadde gått i dvale. Det kom også en del vind utover kveldinga og da valgte vi å gi oss for denne gangen.

Vi hadde allikevel en nydelig tur i bagasjen når kastet inn håndkleet før det ble sen kveld. Elvesesongen er for alvor i gang for alle mann og nå gleder vi oss bare til årets første tur til Tisleia står for tur når vi nærmer oss St. Hansaften.

Bilder fra turen og to bilder fra Lasse og Geir Oves første tur helgen 30. - 31.mai finner du i vårt bildegalleri.

Publisert 8.juni 2009  | Til toppen

Årets første... for noen

15.mai 2009

Frode ble med broren sin til et lurevann og årets første brunørreter var et faktum. Sesongen er i gang, for noen av oss.

Nytt av året her på Tisleia.net er at vi har opprettet en egen blogg via Twitter. Her kommer vi til å sende korte rapporter fra turer vi er på utover sesongen.

Sjekk bloggen her

Årets første skikkelige bidrag til bloggen vår er det Frode med familie som står for. Frode lot seg overtale til å bli med storebror Kjetil til et lurevann i Kjetils hjemtrakter. Det var også Kjetil som fikk æren av å lande årets første brunørret på flue. En vakker sak som satt den hjemmelagde split cane-stanga i godt spenn.

Frode ville ikke være noe dårligere og kun fem minutter senere skulle også Frode få gleden av å lande årets første fisk.

Bildene av fiskene ser du ved å besøke bloggen vår

Geir Ove og Lasse venter fortsatt på at årets første brunørret sitter. Man har prøvd seg en og annen tur i vann og tjern i Oslo-området, foreløpig uten hell. Vi håper elvesesongen drar i gang for fullt snart. Tisleia (nedre del) åpner jo i dag, 15.mai, og vi håper det ikke går for lenge til det er mulig å fiske tørt der oppe.

Publisert 15.mai 2009  | Til toppen

Begynner det å klekke snart?

14.april 2009

Vi venter utålmodig på sesongstart og slår i hjel ventetiden med dunking i sjøen.

Tirsdag kom det en ganske klar beskjed fra keeper-Øyvind, i retning Vålerengas mediesjef.

- Lasse skal ha fri på onsdag, da skal vi fiske sjøørret, var beskjeden fra keeperen.

Vålerengas mediesjef er Lasses sjef, og sjefen kan være snill etter tre poeng på Åråsen. Vi skulle fiske, igjen.

Vinterens strabaser etter sjøørreten, både for Geir Ove og Lasse med og uten keeper-Øyvind og Lakse-Truls, har vært en tidvis stor tålmodighetsprøve. Frode, som i etterpåklokskapens tegn, virker å være den mest fornuftige av oss alle, har totalt valgt bort vinterfiske etter sjøørret, han kommer vel ut av hiet i juni en gang får vi håpe.

Etter Lasses rekordfisk sent i november, har uttellingen vært mager. Mildt sagt. Men, man er da optimister, hver gang.

Denne onsdagen ble keeper-Øyvinds fiskekamerat Tom med på turen til en fin plass i Oslo-fjorden. Lett bris, noen krusninger på vannet og god temperatur. Alt lå til rette for en fantastisk fiskedag. Alt har ligget til rette tidligere også.

Men, sjøørreten glimret med sitt fravær, igjen. Eller, det vil si, vi så to som vaket sånn ca to kilometer fra land, samt at Tom hadde en bortkommen stakkar som jagde den rosa reka ved ett tilfelle. Tiden gikk, ryggen verket etter uttallige kast og optimismen sank noen hakk.

Enter Lakse-Truls. Han hadde fått tidlig fri fra sjefen, nemlig seg selv. Greit å være selvstendig næringsdrivende. Han hadde med gode pølser til engangsgrillen, og foreslo sporenstreks bytte av plass. Optimismen steg noen hakk.

Etter å ha dytta ansiktet fult av pølser lurte vi oss i posisjon på den nye plassen. Lakse-Truls satt på en ”Truls-spesial” og startet kastingen. Lasse vurderte å sette på samme flue, men var foreløpig i god tro med reka. Så strakk snøret til Truls seg, og et pent eksemplar på rett rundt halvkiloen måtte gi tapt, før den vant lotteriet igjen og fikk tilbake livet i Oslofjorden. Lasse skiftet flue. Keeper-Øyvind og Tom prøvde å kjøpe noen spesialfluer av Truls, men prisen hadde nok steget betraktelig i løpet av noen minutter.

Ikke lenge etterpå strakk snøret til Lasse seg også. Nok en fisk på rundt halvkiloen, som etter en liten tur i snørekurven for avfotografering, svømte videre. Lasse lurte opp en liten sak på neste kast også, og hadde tilslag på kast nummer fem etter den første fisken, så var det stopp igjen.

Sjøørreten vaket mye, men tok ingen av fristelsene vi kunne by på, og Lasse falt bort i fantasier om rennende vann i Tisleia.

Begynner det å klekke snart?
Vi får da inderlig håpe det!

Publisert 14.april 2009  | Til toppen

Sjøørret-øya

29.november 2008

Lakse-Truls inviterte på fisketur. Sjøørreten skulle lures. Med fiske-abstinenser opp etter øra takket Lasse ja til invitasjonen.

Tidlig lørdag morgen, sent i november, satt en noe spent Lasse seg i bilen for å hente Lakse-Truls. Truls hadde invitert på sjøørret-fiske i Østfold. Som ballast har Lasse en lang vinter i fjor med endeløs dunking. Totalt resultat på alle fjorårets turer: 1 sjøørret på 300 gram.

Ikke akkurat full av optimisme valgte Lasse allikevel å bli med Truls, om ikke annet for å få kastet litt. Truls skrøyt av plassen, hvor han for kort tid siden hadde lurt opp hele fire sjøørret i løpet av noen hektiske timer. Den største på 6-700 gram.

Kanskje to grader i lufta, regn, sludd og vind. Joda, her skulle det fiskes. Allikevel skjønte vi tidlig at vi hadde lite å klage på der vi kledde på oss lag på lag med superundertøy under vaderne, når 4-5 småspreke damer strippet ned til bikinien og stupte ut i Oslofjorden. Da har man sett det også en sen november-dag. Vi valgte å forbli påkledd.

Denne badeplassen som jentene valgte var også vårt utgangspunkt for dagens fiske. Det skjønte vi raskt var ganske håpløst, grunnet flere faktorer. Vi valgte heller å sette oss i bilen for å se om det var noen bedre plasser andre steder. Det var det.

En liten fin bukt ble valgt og vi plasserte oss strategisk. I følge Lakse-Truls var forholdene bra for fiske etter sjøørret, og han anbefalte en liten rekeimitasjon. Lasse bukket, nikket og gjorde som proffen sa. Det tok ikke lang tid før noe skjedde. Først blir Lakse-Truls noe ivrig når han skal fortelle om en meget pen ørret som fulgte flua helt inn. Brun var den, og svær. Like etter hadde Lasse en fisk etter flua. Oj, dette er jo morsomt.

Så smalt det, veldig. Syv meter fra stangtuppen høgg det til i stanga til Lasse. Noe tungt bøyde til i syveren og dro masse snøre ut før fisken valgte stange-taktikken. En brun rygg viste seg og Lasse lurte en stund på om han hadde fått en torsk. Det hadde jo vært ganske typisk. Så hoppet fisken. Torske-teorien ble lagt død, dette var en vaskekte sjøørret. Etter litt mer kjemping fikk mennesket overtaket og en nydelig brun versjon av sjøens ørret ble foreviget før den ble satt ut. 1,4 kilo fisk, ny rekord på flue for Lasse. Oj, dette er jo veldig morsomt.

Etter noen timer i bukta med den brune ørreten brøyt vi opp og fant oss en ny bukt. Lakse-Truls kastet seg ut full av iver, samtidig som Lasse bare måtte sende bilde til hjemmeværende fiskekamerater for å skryte av dagens fangst. Før Lasse omtrent hadde kommet seg ut av bilen ropes det fra Truls. Denne gir en kamp av de sjeldne. Masse utras, litt hopp og sprett og den virker å være ganske stor. At den blanke saken klokka inn på en kilo jevnt var noe overraskende etter kampen å bedømme, men like fullt en meget flott sjøørret.

I løpet av de neste 15 minuttene lurte Lakse-Truls opp to sjøørreter til, begge over kiloen, den største nærmere halvannen kilo. Begge var blanke, lange og slanke, men noen fantastisk pene eksemplarer. Alle tre fikk beholde livet.

Lasse på sin side dunka og dunka, uten egentlig å la seg irritere over manglende fangst. Rekorden fra tidligere på dagen varmet fortsatt i en kald kropp.

Så smalt det igjen. Denne gangen litt lengre ut og denne gangen en helt annen kamp med fisken. Utras, full fart i mot, hopp, plask, jubel, latter og enorm glede. Litt over kiloen, blank som pokalen Vålerenga vant 9.november.

Nå var det greit å gi seg. I løpet av noen fantastiske timer en lørdag før mørket kom ble det ikke mindre enn syv sjøørreter, fem av de over kiloen. Selv ikke Truls hadde opplevd maken med fluestanga etter sjøørret, noen gang.

Å si at man er glad for at man takket ja til invitasjon om tur, til tross for møkkavær og til tross for at senga kanskje fristet litt mer når vekkerklokka klang, kan være dagens underdrivelse.
Den eneste bekymringen nå er at man blir like hekta på fiske etter sjøørret som man er på å duppe de tørre fluene i Tisleia. Men, man trenger kanskje en hobby som varer hele året?

Publisert 29.november 2008  | Til toppen

Lunefulle Tisleia

15.august 2008

Helga 15-17.august var det duket for nok en tur til elva vi liker å kalle vår egen. Med oss hadde vi Truls, svoren laksefisker og nykommer i Tisleia.

Geir Ove måtte igjen melde avbud til denne turen, tungvint nok. Som deleier i et gründerfirma blir det visst av og til helgejobbing. Dumt for han.

Dagene blir kortere og kortere nå, så fredag kveld gikk mest med til å ta noen kast i de nedre deler av elva. Vi så ett og annet vak, men gikk hjem uten fangst. Lakse-Truls prøvde seg til og med litt med streamer, da han etter eget utsagn skulle ta så utrolig mye mer fisk enn oss med den typen fiske. Vi andre valgte å ta det med en klype salt.

 Til en forandring valgte vi å unne oss litt ekstra luksus denne helgen, og sjekket inn i ei nydelig lita hytte på Vasetdansen. Vi tok en forholdsvis tidlig kveld, for å kunne bruke hele neste dag i elva.

Vi var i elva rundt halv ti lørdag morgen, og det var noe aktivitet ute på elva, og det skulle ikke ta lang tid før ting skjedde. Lakse-Truls, denne dagen utstyrt med tørre fluer, banka på en fisk til tross for et særdeles sent tilslag, men mistet den etter et lite minutt. Ikke den største vi har sett, men den tok i alle fall. Truls var tydeligvis i sonen, for ikke lenge etterpå fikk han sin første tørrfluefangede ørret fra Tisleia, en stekefisk på rundt 200 gram. Frode og Lasse gledet seg på nykommerens vegne.

Lasse var ikke i sonen, mildt sagt. Et par flyt ga fisk etter flua. Den første slapp etter tidenes kjappeste tilslag. Ikke kald nok nå. Den andre var på i kort tid, men lurte seg av. Litt frustrert nå.

Frode på sin side var litt mer heldig, og klarte til slutt å få lurt opp en pinne han også, litt større en Truls sin, men fortsatt manglet god-fisken.

At det skulle bli laksefiskeren som tok turens største fisk, var jo selvfølgelig nesten klart før vi reiste. Vi byr da på oss selv, og unner Truls dette. Omtrent en hekto under halvkiloen, men et meget pent eksemplar fra Tisleia. Tatt på tørt, selvfølgelig.

Til tross for dette valgte Truls å prøve dette merkelige streamer-fisket både nå og da. Vi andre var ganske fornøyde med at han ikke lykkes helt med det.

Enter Tobben igjen – bra mann. Joda, samme mann som vi møtte i Hallingdalselva. Hadde visst fri, var på hytta, ville se Tisleia igjen. Hyggelig med besøk på godplassen.

Dog valgte nok Tobben å sove litt lenge lørdag, så han kom til elva omtrent når det slutta å vake midt på dagen. Alle fire gikk litt nedover elva for å se, vi kom over en og annen fisk som vaket utrolig sporadisk, men klarte ikke å lure skjønnhetene. Tisleia viste seg fra en lunefull side.

Tobben tusla litt lengre nedstrøms, og fikk lurt opp en stekefisk på blindfiske, men også han slet med uttellingen. Lakse-Truls slet også litt, men det må han ta skylda for selv. Ser at flua blir borte i et vak, rekker å spørre Frode om hva som skjer, hvorpå Frode sier: ”Gjør tilslag da mann”. Tilslag gjort rundt fem sekunder etter flua ble borte, ingen fisk. Vi andre lurer litt på hva laksefiskere driver med.

At vi håpet kveldsfisket skulle gi oss gode stunder, som så mange ganger før, holdt oss oppe i løpet av en frustrerende dag. Kveldsfisket ga oss ingenting. Hva skjer?

Nå skal det sies at døgnfluene i andre generasjon ikke var skikkelig i gang. Det var mye sverminger av vårfluer, men ikke massive klekkinger. Selv ikke når vårfluene la egg var ørreten noe særlig på hugget. Kanskje en annen helg?

Heldigvis, for vår egen selvtillitt, gikk rapportene i helga på at vi ikke var alene om å ha et vanskelig fiske. At vi i det hele tatt hadde klart å lure opp en del fisk i løpet av noen hektiske morgentimer, virket overraskende på de andre fiskerne vi snakket med. Det hjalp jo litt på selvtillitten.

Tisleia er lunefull, og det viste den til gangs denne helgen. Omgivelsene var nydelige, som alltid. I tillegg hadde vi perfekt vannstand, god temperatur, lite vind og glassklart vann, men noe manglet, de mange kampene med fisk på stramme liner. Uansett artig at det var Lakse-Truls som stakk av med prisen for både flest og størst fisk på denne turen. Vi håper vi har vekket hans interesse for tørrfluefiske etter ørret litt, til tross for at han mener laks på 8,5 kilo er noe helt annet. Vi forstår ikke hva han snakker om.

Sesongslutten nærmer seg med skyhøye kneløft, men vi håper å klare å få klemt inn en helg til i Tisleia, før den går i dvale for vinteren, som kommer så alt for fort.

Se bilder fra turen i vårt bildegalleri.

 

Publisert 26.august 2008  | Til toppen

Stifinnere

26.juli 2008

Frode og Lasses forrige tur til Tisleia ga oss nye opplevelser, tidvis utfordrende fiske og masse nydelig fjellørret.

Yngstemann Dun Ove meldte nok en gang avbud når Frode og Lasse bare måtte tilbake til Tisleia. Av en eller annen merkelig grunn fristet båtlivet og lurevann på Sørlandet mer i godværet enn tur til Tisleia. At gutten slet med influensa kan ha spilt inn på avgjørelsen. Uansett, det må bli hans tap.

Det ble tidig avreise tirsdag morgen og vi kom til ei elv som var såpass levende at jobben med å sette opp telt og camp nok en gang ble utsatt på ubestemt tid. Vi siktet oss ut et par fine fisk som vaket og startet kompis-fisket vårt, med ti kast hver før bytte. Lasse vant kampen om å starte og hadde flere fine flyt i løpet av sin runde. På ti kast gikk ørreten etter flua tre ganger, men alle gangene bommet Lasse totalt på tilslaget. Håpløst av han.

Frode tok plass samtidig som en halvfrustrert Lasse lurte på hva han holdt på med. Dette kan vi jo. På femte kastet til Frode smalt det, noe så inni hampen. En liten 18 krok parachute dun i oliven farge var oppskriften, og en stor ørret ute i strømmen var resultatet. Faktisk den største vi noen gang har tatt på tørrflue i Tisleia. En kilo bikket den. En kilo. Så sinnsykt tøft at det nesten ikke kan beskrives med ord.

Dessverre ble det gode fisket ganske kort tirsdag formiddag, og nær sagt som vanlig valgte lunefulle Tisleia å falle til ro sånn midt på dagen. Har fisken spanske gener kanskje? Den siestaen midt på dagen begynner i alle fall å bli ganske vanlig. På tide å få opp teltet ja.

Siestaen varte ikke til evig tid, og i løpet av ettermiddagen våknet ting til liv igjen. Lasse fortsatte å bomme på alt som var av tilslag og også Frode var med på leken. Fisken tok rett og slett annerledes enn hva vi var vant til. At fisken hadde begynt å beite på vårfluer, mest klekkere, kan være en forklaring. Vi vet ikke, men smått frustrerende var det. Litt morsomt også, for følelsen av å se en fisk stige etter flua man bruker er morsom, uansett.
Første dag ble fiskefri for Lasse sin del, Frode lurte opp en fin stekefisk litt utpå kvelden.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å få mest mulig ut av dagen, og tidlig begynte det som det sluttet tirsdag kveld. Greit med vakende fisk, dårlig med fast fisk. Så kom vinden. Vind er noe forbanna tull, rett og slett. Vi bestemte oss for å gå på oppdagelsesferd, og finne et område hvor elva rant en annen retning, for å prøve å få litt le for vinden. Det lykkes vi med.

Fire flyt brukte Lasse på den nye plassen før skuldrene falt på plass der de skulle. En voldsom kamp hvor fisken flere ganger prøvde å kaste seg utfor et brekk, masse nervøsitet og sjokk når halen viste seg i vannskorpa. Denne er svær! Jo da, den var svær, type lang, men så utrolig slank. 800 gram viste vekta, og med tanke på at fisken svømte rundt med 0.45 snøre og påfølgende markkrok godt nede i halsen kan nok forklare kondisjonen til fisken, som nok hadde bikka kiloen godt i normal sommerkondisjon.

Vi fikk noen flotte timer på den nye plassen og lurte opp en del småfisk før vi dro tilbake til Camp Chaos for påfyll av mat og drikke. Ettermiddagen var planlagt til å utforske kanalen, det skulle vi ikke angre på.

Frode har lenge drømt om å virkelig få brukt 2’er stanga si, og fiske i kanalen ble muligheten. Vårfluene fortsatte å klekke gode mengder og etter litt speiding ved kanalen begynte det å vake ute i strømmen. Ved kanalen finnes det ikke et uttall gode plasser for baksleng, så tryllekast og luring måtte til, med varierende hell. Når vi først skjønte hvordan vi skulle løse utlegget, så fikk vi betalt. Lasse startet med å få på en fisk av god størrelse som etter et lite minutt lurte seg av flua. Tre bonuskast da, og på neste kast steg en ny ørret i vannet, men bommet helt på flua. Er det 30 bom Lasse hadde nå? Ja, noe sånt.

Frode lurte seg ut med den letteste stanga si og begynte naturlig nok umiddelbart å fiske mot fisken som bomma på Lasses flue. Det tok ikke lang tid før det var fast fisk, og den kampen som fulgte i sterk strøm på lett utstyr skulle vært filmet. Dessverre var videoutstyret hjemme. En nydelig, men ganske blank, ørret på tre kvart kilo fant veien til håven til stor glede for alle involverte. For en elv.

På vei oppover elva igjen ble vi stående noen meter nedenfor en fiskekollega som plutselig fikk fast fisk. Som de gode samaritaner vi er så bidro vi med hjelp til håving på en nydelig sak på 600 gram. At vår kollega i elva valgte å knekke nakken på skjønnheten kunne vi gjerne vært foruten, til tross for snakk om at middagen var sikret. Vi håper du tar fisken under 400 gram til middag neste gang og lar større fisk få leve videre, sånn for kultiveringens skyld.

Vi tok kveldens siste time ved campen og vi fikk begge et par fine fisk, hvor Lasse fikk den største, også tre kvart kilo. Frode fikk også en mulighet på vår erkenemesis, Johan, og Johan tok etter flua ved en anledning, men som så mange ganger før denne turen, så satt ikke tilslaget. Det kan nok ha vært årets største mulighet til å lure Johan.

Torsdag morgen stoppet vi innom våre venner på Vasetdansen for påfyll av proviant før vi satt turen til Fløten for utforskning der. Torsdag var en sommerdag av dimensjoner, men Fløten leverte varene i et par timer før det ble for varmt. Da døde det helt ut. Vi brukte resten av dagen til å rigge ned camp, sjekke inn i ei koselig hytte på nevnte Vasetdansen og få i oss mat som ikke var laget på primus. Godt å kunne koble litt av når elva er i dvale.

Kvelden brukte vi i de nedre deler av Tisleia, hvor vinduet vi fikk å fiske på ble ganske lite etter en varm dag. Men, når fisken startet å vake så var det full fart. Igjen var det vårfluer på menyen. At man måtte vade ganske dypt gjorde utfordringene for de laveste ganske store. I Dun Oves fravær var det Lasse som fikk den rollen. Vi fikk uansett noen timer med godt fiske og kunne legge oss med god samvittighet. Igjen hadde Tisleia levert varene så det holdt, på hver plass vi besøkte. Vi har sagt det før, og vi kommer til å si det igjen: For en elv!

Se flere bilder fra turen i vårt bildegalleri.

Publisert 26.juli 2008 | Til toppen

Sært fiske og sær fisk

15.juli 2008

Med sommerferie følger så mye fiske som mulig i en kort norsk fiskesesong. Frode og Lasse besøkte igjen drømmeelva vår, Tisleia. Denne gangen 12-14.juli. Det ble satt rekorder to ganger før elva døde helt for oss.

Gutta ankom elva lørdag kveld uten Geir Ove som hadde valgt en uke på hjemlige trakter i sør. Laksefiske, av det frustrerende slaget og familiebesøk stod på planen for unge Fidje. Frode og Lasse lot oppsetningen av Camp Chaos 2,5 (ja, Dun Ove manglet jo) vente, her skulle det fiskes først. I motsetning til på forrige tur, var det Frode som skulle begynne fisket. Man kompisfisker jo når man kan. Vi refererer igjen til kapitel syv i Fiskehåndboka som tidligere er nevnt på film. Et lite lurekast ut for å sjekke lengde og drift i elva, og som forrige gang smalt det på en ørret på første kastet. Jøsses, dette er jo sykt. Et pent eksemplar over halvkiloen ble tatt bilde av og pent plassert tilbake i elva.

Tisleia gikk på rundt 30 kubikkmeter i sekundet denne helga, noe som ga noen nye utfordringer i forhold til vading og godplasser, men det var ingen krise. Lasse kastet sine ti kast uten hell, før Frode på sitt andre kast for kvelden igjen fikk fast fisk. Denne gangen en ganske blank sak.

Allikevel skulle det bli Lasse sin kveld. Ut på pidestallen med Vangstein, til tross for store utfordringer med oppstigningen dit, men med god støtte av fiskekamerat Frode. En del flyt over området hvor en vakende fisk var observert, før noe brøyt vannskorpa med stor kraft og kasta seg over flua, en selvbundet døgnflueklekker. Dette var en skikkelig godfisk som kasta seg opp i lufta en gang, før den smart nok la seg dypt og bare kjørte hardt i den strie strømmen. Bøyen stod langt ned i korken på stanga. Fantastisk. Etter noen rimelig spennende minutter klarte Frode å håve skjønnheten, som klokket inn på ca tre kvart kilo. Tørrflue-rekord i Tisleia for Lasses del.

Vi satt opp teltet og fikk i oss litt mat, og plutselig kom mørket raskere enn vi selv skjønte, men fisken vaket, nærmere land nå. Det var masse vårfluer i lufta og på vannet og dette så fisken sitt snitt til å utnytte. Det ble helt uaktuelt å legge seg, til tross for at klokka hadde passert midnatt med skyhøye kneløft. Det som fulgte den neste timen må være noe av det særeste begge har opplevd. Masse fine flyt (vi tror det selv i alle fall) over vakende fisk, uten sjanse i have.. eh.. elva til å se flua. Vi tror vi hadde fisk etter flua vår 12-14 ganger, det plaska og vaka rundt området flua lå, men uten sjanse til å se godt nok ble det så som så med tilslag og slike ting. Fisken slapp unna denne gangen.

Neste morgen lignet veldig på tidlig lørdag kveld. Vi lurte opp noen fine fisk før Frode, også denne gangen på pidestallen, lurte på en skikkelig fisk. Denne tok fem meter lengre opp i elva enn Lasse sin, og denne gangen var det et lite sip-vak som slukte flua. Igjen en kjempekamp med utras og ting som er gøy før den fant veien til håven. Også dette var tørrflue-rekord i Tisleia for Frode. Fisken klokket inn på ca tre kvart kilo. Jo da, det stemmer det, det var akkurat den samme fisken som Lasse hadde lurt kvelden i forveien. Like tung, like lang og med akkurat de samme tegningene og den samme skaden på siden.

Skaden kan se ut til å ha kommet fra et garn eller fra at fisken har sittet fast med et snøre rundt buken. Det er vel ingen som garnfisker i Tisleia, er det? Teorien om snøre kan kanskje stemme bedre, for i løpet av turen observerte vi en dupp som ”svømte” rundt lengre opp i elva, langt unna hvor vi kunne gjøre noe med det.  Helt tydelig en dupp-fisker som hadde mistet fangsten, og duppen. Vanskelig å si hvordan det gikk med den fisken, for duppen forsvant etter hvert. Det var garantert ikke fisken vi tok, for den kjørte rundt der oppe når Frode tok den på søndag, men slike ting kan jo skje, dessverre.

Lasse lurte opp en fisk på rett under halvkiloen og en liten sak før noe merkelig skjedde med elva. Været så ut til å være perfekt for fiske. Vi fikk et regnskyll som dro i gang noen vårflueklekkinger av en annen verden når sola fikk tak igjen. Men vaka fisken? Neida. Elva gikk i dvale og det ble noen lange og frustrerende timer før man tok en tidlig kveld.

I løpet av natta droppa temperaturen noe veldig, anslått ned mot 2-3 grader og neste morgen var elva like død. Ingenting, nada, nix. Hva skjer? Vi valgte å trekke oss tilbake og sette kursen mot Oslo igjen, men på veien tok vi en tur innom Begna, bare for å se om det kunne være en suksess.

Begna ga oss ingenting. Som i Tisleia var vakende fisk fraværende, til tross for mer eller mindre perfekte forhold. Masse insekter på elva, lite vakende fisk. Var det skiftet i været kanskje?

Nåvel, man kan ikke vinne hver gang, og til tross for en litt kjedelig slutt på turen, leverte Tisleia varene til gangs nok en gang. For en elv!

Se flere bilder fra turen, blant annet med bilde av rekordfisken, i vårt bildegalleri.

Publisert 15.juli 2008 | Til toppen

For en elv

7.juli 2008

Etter flere avlyste og forkortede turer grunnet for kaldt vann og dårlig tørrfluevær, var endelig Tisleia i den standen vi ønsker å ha favorittelva vår.

Vi la på tur fredag ettermiddag og destinasjonen var det ingen som helst tvil om. Tisleia var målet og vi verket etter å fiske der igjen. Vi hadde egentlig planlagt å være litt taktiske og sette opp telt og få opp Camp Chaos 2 før vi tråkka ut i elva. Det slapp vi.

Det vaket – overalt. Vi valgte uansett å være kompiser og vente til alle var klare, og lett trippende Frode og Lasse måtte pent vente på at Geir Ove gjorde klart utstyret, så vel fiskeutstyr som kamerautstyr. Vi valgte oss ut et eksemplar som vi ønsket å kaste på først og den hjemvendte sønn Lasse fikk æren av å starte. Noe må det ha vært, for aldri har Lasse følt at kastingen har gått bedre. Utlegga var bra, flua ble bra presentert og etter kun få flyt smalt det på en nydelig Tislei-ørret på litt over halvkiloen. For en start. For en elv.

Neste mann på scenen var Frode, som siden han ble kjent med Tisleia for første gang i fjor, hadde gått og verket i månedsvis etter en skikkelig retur. Og hvilken retur det skulle bli. Andre flytet over en vakende fisk, utras, bøy i stanga og full baluba. Også en fisk i overkant av halvkiloen, litt større en Lasse sin. For en start. For en elv.

Geir O….unnskyld, Dun Ove hadde nå lagt fra seg videokameraet. Nå ville han fiske i Tisleia også. Hvem var de andre til å nekte han? Selvfølgelig skulle han fiske i Tisleia. Han lurte opp en pen stekefisk litt utpå kvelden, sånn omtrent rett før det ble kaldere og fisken gikk å la seg. Slutta å vake gjorde den i alle fall. Da var det bare å få slått opp Camp Chaos 2. Godt med alt som er gjort.

Litt ugunstig plassering av telt gjorde at ikke alle sov like godt den første natta. Store hull midt i ryggen er ikke det samme som tung søvn tydeligvis.

Neste morgen våknet vi til lyden av vakende fisk. Frode hadde tydeligvis lurt til seg den beste plassen i teltet, for før kl. 07.00 klarte han å sprette opp av soveposen og inn i vaderne for å starte dagens fiske. Geir Ove og Lasse trengte en time til på øyet.

Planen om frokost forsvant på skogen, for her var det bare å starte dagens fiske. I løpet av et par hektiske morgentimer lurte Frode opp nok en fisk rundt halvkiloen. Geir Ove og Lasse nøyde seg med noen litt mindre, men vel så vakre eksemplarer. Noe som kanskje tok vekk et lite snev av gleden på et godt morgenfiske, var en fiskekollega på andre siden av elva. Vi er ikke typene til å rakke ned på folk som velger andre fangstmetoder enn oss selv – ja sånn bortsett fra hvis du kommer med garn da. Men, vår venn på andre siden var utstyrt med dupp og flue. Greit nok. Han kom gjerne snikende hver gang vi hevet stemmen litt i gleden over et pent vak. Så dunka han ut duppen sin og stripa den gjerne rett over der fisken vaka, til tross for at vi allerede stod og kasta på den. Lite greit. 
At han blåste et par-tre fine ørret for oss i løpet av morgentimene er det liten tvil om.
Heldigvis var fisket vårt såpass bra, at vi etter noen stygge blikk og en god frokost klarte å legge den noe voksende irritasjonen bak oss. Duppen forsvant uansett i løpet av formiddagen. Greit nok.

Den noe magiske halvkilosgrensa som vi har satt for Tisleia, brøyt Geir Ove like etter frokosten. Vi har en fantastisk kasteplattform liggende litt ute i elva. Det er en svær stein, som krever lett ekstremvading for å nå. For de minste i troppen, kreves det også litt støttende skuldre for å stige opp i høyden. Fra pidestallen skulle det løsne for Geir Ove. To utrolig fine ørret, begge godt over halvkiloen, lurte han opp i løpet av 20 minutter. Snakk om uttelling. For en elv.

Selv om deler av lørdagen ble ødelagt av et vinddrag som ikke lignet noe, sett i en fluefiskers øyne, var elva rett og slett god med oss. At Lasse mista en sværing (er det ikke typisk?) som var på vei ned brekket, ble lett oversett når man oppsummerte. Dette til tross for at fisken røyk i fortomsknuta. Hva er det de sier i filmen? Man ryker ikke fisk. Jo da, det gjør man.

Både Frode og Lasse fikk opp et eksemplar hver over halvkiloen, og alle lurte opp flere ørret på rundt 3-400 gram. Lasse opplevde også å få fisk på selvbundet flue for første gang i sin karriere som fluefisker, noe som nok gjorde opplevelsen enda litt bedre. Å ta fisk i sin egen "bakgård", noe som barndomselva til Lasse på en måte er, på selvbundet flue. Kan det bli bedre? Fisket vi opplevde var fantastisk, selv om det ikke var overdrevent mye klekkinger. Det var nok klekkinger til å få i gang vakende fisk, lite nok til at våre fluer ble interessante for ørreten. Perfekt med andre ord.

Vi beit oss merke i at mesteparten av fisken vi lurte fortsatt var forholdsvis slanke, noe som vi konkluderte med at må skyldes den sene sesongstarten på fjellet.
Elva lå på rundt 21 kubikkmeter i sekundet denne helga, og det fungerte fint. Vannstanden hadde vært ganske jevn uka før vi reiste og det hjalp nok godt i forhold til aktiviteten på ørreten.

Noe som kanskje ikke overrasker er at det ikke blir lenge til vi returnerer til Tisleia. For en elv!

Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri og film fra turen i vårt filmgalleri.

 

Publisert 7.juli 2008  | Til toppen

Gode reserver

29.juni 2008

I Frodes skadefravær tok Geir Ove og Lasse en ny tur til fjell og dal onsdag 25.juni. Vi kunne jo ikke sitte hjemme og vente på at en gammel manns rygg skulle klikke seg på plass.
Restene av den planlagte storturen skulle presses ut av sitronen og på vår ferd fikk vi hyggelig besøk av både gamle og nye bekjentskaper. Gode reserver er viktig i skadefravær.

Tisleia gikk fortsatt for stor og kald for at vi i det hele tatt vurderte elva, så vi bestemte oss før avreise for andre alternativer. Den første dagen slet vi i starten litt med å finne virkelig stor fisk som ville ta, men det ble noen pinner som smakte utrolig godt i panna. Rykende fersk ørret stekt ved elvens bredd smaker rett og slett utrolig godt.
Både Lasse og Geir Ove gikk i en slags transe utover kvelden, da vi ikke slet med å finne stor fisk. Det ble spinnerfall og flere kubber rullet seg i strømmen. Å bruke to timer og utallige fluebytter på en enkel fisk som aldri tar er vel normalt, er det ikke? At en litt mindre fisk, like under halvkiloen, tok den spente spinneren til Lasse på tredje flytet er vel også normalt da, er det ikke?
At to lokale helter kom innom like før mørkets frambrudd og prøvde sitt beste for å snakke stygt om elva, gjorde kvelden til en humoristisk opptur. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at de prøvde å ha godplassen for seg selv.

Torsdagen stod vi opp tidlig i håp om at morgensola skulle gjøre underverker med elva. Det gjorde den ikke, så vi ble egentlig sittende litt rådville og speidet på en elv med masse klekkinger og ingen vak. Vi velger fortsatt å legge noe av denne skylden på de lettere animerte sirkusklovnene som smalt vannstanden opp og ned i et forrykende tempo i løpet av få dager.

Enter ”Tobben” – bra mann. Gutten med hytte i nærheten dukket opp og slo av en meget hyggelig prat om fiske både her og i Tisleia. Hemmeligheter og skrytehistorier gikk i gjengen som fant tonen med en gang. Felles interesse i Vålerenga og fluefiske kan ta noe skyld for dette. Tobben viste oss noen godplasser, skrøyt av noen andre, og fikk noe i retur. Et meget hyggelig bekjentskap som vi møtte flere ganger i løpet av turen.

Torsdag kveld ble virkelig bra for alle mann alle. Det begynte med at Lasse lurte opp en pen ørret på rundt halvkiloen. Igjen var det spent spinner som var vinneren. Den tok flua veldig hardt, hoppa, spratt og ville for all del ikke i håven, men mennesket skulle seire til slutt. Den skulle bare visst at den ville få livet tilbake, da hadde den nok oppført seg bedre.

Etter litt glede i troppen fant Geir Ove et pent eksemplar, som vaket konstant. Også denne fisken supet i seg spinnere til den store gullmedaljen. En time kasting, et hav av forskjellige spente spinnere, ingenting. Rådvill nå, Geir Ove. Så slutta fisken å vake, og irritasjonen hos unge Fidje var til å ta og føle på. Pause ja, den tok en pause. Det må jo fisken også ha. Det tok ikke veldig lang tid før den vaket igjen, selv om Geir Ove nok følte det som en evighet. I ren desperasjon skiftet Geir Ove fra spinner til parachute og bang – der satt den. En enda penere ørret enn Lasse sin, et par hundre gram større. Sip-vak og full fart. Jubel.

Tobben, som hadde sneket seg til en plass lengre opp i elva uten at vi hadde registrert at han hadde kommet tilbake, hørte styret og tok en tur for å se. Med seg i håven en litt større ørret enn Geir Ove sin. Den blødde dessverre fra gjellene og måtte bøte med livet. Sånn er det av og til. Vi vet uansett at Tobben prøver å sette ut all stor fisk han tar. Ingen troféjeger der nei. Bra mann.

I løpet av forrige tur fikk Geir Ove kallenavnet Dun Ove, på grunn av sin ufattelige evne til å tiltekke seg døgnfluer som tok hus på hatten hans. Da han litt senere torsdag kveld dro i land en sik på rundt halvkiloen skal det ikke legges under noen stoler at man vurderte nye kallenavn. Vi lot det ligge, enn så lenge, tror vi.

På fredagen begynte mange dager med mye fiske, frisk luft og søvn i halvdårlige senger å gjøre seg bemerket. Vi bestemte oss for å ta en så og si fiskefri formiddag. En tur til et lokalt kjøpesenter for å handle litt og ekspedisjon til nye plasser ble satt på programmet. Vi fant noen godplasser som skal utforskes senere. På slutten av ekspidisjonen fant vi en svær vakende fisk som vi prøvde å overliste, uten hell, men det ble med noen fine bilder på videokameraet av plaskende fisk.

Lasses gode kamerat, Geir Arne (ja, mye Geir nå), kom på besøk fredag ettermiddag. Nybegynner innen fluefiske, men vi håper han fikk noen gode råd på veien i løpet av kveldstimene. Kanskje vi også vekket interessen ytterligere, selv om det ikke ble fisk på han denne turen? Geir Arne utlovte premie til førstemann som fikk fisk denne kvelden. Konkurranseinnstinktet våknet Geir Ove og Lasse. Vinnerfisken var ikke av det veldig imponerende slaget. En sak på rundt 300 gram som tok, ja du gjettet riktig, en spent spinner. Uansett førstepremie til Lasse. Deilig å være på topp ja. Dette ble også det eneste eksemplaret som kom seg i håven i løpet av en fiskemessig dårlig kveld i en elv hvor vannstanden hadde sunket voldsomt, igjen.
Tobben dukket igjen opp utpå kvelden, og smalt på en kjempefisk på en vårflue oppe i et stille parti av elva. Bang – utras - skråling – banning. Den røyk i fortomsknuta. Tobben hadde glemt å sjekke den i stresset på å skifte fra 3’er stanga til 5’er stanga. Nuvel, slikt skjer selv den beste.

Etter en siste natt på et nærliggende campingsenter og en skikkelig godfrokost, pakket vi sakene og sjekket ut. Et par timer til ved godplassen ble det tid til, og til tross for at elva igjen hadde ny vannstand, nå var den høy igjen, så var det dørgende stille. Vi satt oss i bilen og var på vei tilbake til hverdagen, samtidig som vi med stor takknemlighet så tilbake på flere fine dager med mye fin fisk og nye bekjentskaper. Det er fint å være fluefisker i Norge. Vi kommer plutselig tilbake, men nå vil vi til Tisleia og håper neste ukes godvær skal være med på å sette i gang ting der oppe også.  

Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri.

 

Publisert 29.juni 2008  | Til toppen

Ned- og oppturer

23. juni 2008

Etter intens planlegging siden en kald novemberdag i fjor var endelig dagen der. Årets stortur til Tisleia og området rundt lå foran oss. Det kalde fjellet ble en skuffelse men totalt sett ble turen en for minnebøkene.

Torsdag morgen satt vi oss i bilen på vei til Tisleia. Turen oppover gikk via Fagernes for levering av en tursekk og sovepose, samt påfyll fra brennevinsutsalget og annet plukk. Alt etter planen. Og, denne turen var planlagt, nøye. Siden november hadde vi gledet oss, slutten av juni i Tisleia og påfølgende godfiske. Stortelt var kjøpt inn, metallkasssa var fylt til randen og flueboksene flommet over av godbiter for ørreten. Men, noen glemte å planlegge været. Fint.

Noen timer etter ankomst ved Svarthølen i Tisleia stod ”Camp Chaos” der i all sin prakt, til tross for regn og kaldt vær. Vi feiret med en boks kald drikke og middag. Elva lå der litt flomstor men evige optimister som vi er, synes vi det så lovende ut.

Første kvelden så vi et par vak fra fisk på grei Tisleia-størrelse, og Frode hadde et par som tok etter flua, men ingen fast fisk. Det fløy forbi en og annen døgnflue, men elva virket overraskende død. Hva skjer?

Vi tuslet noe slukøret tilbake til teltet. Litt Au de Vie hjalp godt på det meste – humør, kulde og optimisme. Den hjalp ikke så mye på formen dagen etter, men en liten utblåsning etter flere måneder med venting var selvfølgelig nødvendig – tror vi.

Fredagen begynte ganske flott, sett fra naturens side. Først jagde vi opp en orrhøne. Vi skvatt. Vi tror den skvatt mer. Så kom en elg løpende over myra før den bråstoppet når den fikk ferten av oss. Lukta vi så vondt etter kun en dag i villmarken? I følge jegeren Geir Ove er brå bevegelser dumt om man ønsker å se elgen en stund, så kameraet fant aldri veien fra kameraveska til hånda. Fin opplevelse var det allikevel.
Sånn fiskemessig ble dagen lite mat for historiebøkene. Så vi to vakende fisk totalt? Ja, sånn omtrent. Begynte vi å tvile på det meste. Ja, sånn omtrent. Innså vi, selv uten termometer at elva sannsynligvis var altfor kald? Ja, sånn omtrent. Var troppens laveste medlem, Geir Oves ekstremvading med påfølgende kaldt Tislei-vann i vaderne, et godt hjelpemiddel for å bestemme vanntemperaturen? Ja, sånn omtrent. Gode råd ble ikke billige.

Etter en kjapp rådslagning i Camp Chaos og vi bestemte oss for å finne alternativer. Tisleia måtte vente til senere, dessverre. Etter en natt hvor temperaturen i lufta droppa til 2 grader, det er jo tross alt sommer i Norge, reiste vi lørdag til Fagernes en tur, vi måtte avreagere litt. Valget falt på den utrolig lite spennende treningskampen mellom Vålerenga og Sogndal på Blåbærmyra. Ikke helt tilfeldig, for mannen med tursekken og soveposen, keeper-Øyvind på Vålerenga, hadde lurt seg til et par fridager for å være med oss på fiske. Hyggelig med besøk.

Ny elv, lavere i landet, nye muligheter. Nyvunnet optimisme og tru på egne ferdigheter, selvfølgelig. En haug med døgnfluer tok ferden nedover elva, og en og annen pinne viste sine akrobatiske ferdigheter men det var ikke før vårfluene begynte å klekke at det ble morsomt.
Frode var førstemann som skulle få smake litt suksess, og et nydelig eksemplar på 650 gram fant veien til håven før den forsiktig ble plassert tilbake i sitt rette element.

I vinden og kulda i Tisleia var Lasse langt nede etter tukling i vind, dårlige kast og det meste som ikke stemte. Da er det godt å kunne blåse ut litt skikkelig. Sinna var han. Blid skulle han bli, for han fikk endelig betalt etter mange turer med uflaks, mest udyktighet og frustrasjon over å ikke lykkes når det gjaldt som mest.

Stabilt vakende fisk, vårfluer ja. Elk Hair Caddies på enden av fortommen. Noen fine flyt og jada, denne er svær. God kamp av en sprek fisk og Lasse satt personlig rekord med et prakteksemplar som dro vekta til 850 gram. Lettelse og glede, både hos bekymrede fiskekamerater og hos bekymret fisker. Ting falt på plass.
En time senere satt alt perfekt igjen. Selvtillitt kalles det kanskje, eventuelt flyt. Enda større fisk denne gangen, den bikka kiloen. 1050 gram ja. Hva skjer? Gøy uansett.

Dessverre for keeper-Øyvind og Geir Ove hadde ikke de helt suksess og søndagen ble en liten nedtur fiskemessig. Keeper-Øyvind reiste hjem igjen på kvelden, troppen var tilbake til det originale. Mandag morgen ga et par fine fisk til Geir Ove og Lasse. Ikke på lørdags-nivå, men hvem bryr seg? Tørrfluefiske er gøy når det sitter.

Dessverre for turen, som var planlagt til 11 dager, hadde Frode pådratt seg lumbago, skiveutglidning, prolaps og det meste annet som de eldste i gjengen gjerne pådrar seg, så vi bestemte oss for en retur til Oslo for å brekke på plass skiver i Frodes rygg. At Tisleia, elva vi egentlig skulle til, ikke hadde satt seg helt enda var også veldig avgjørende for valget vi tok, men det er kun snakk om dager før vi snur tilbake til en eller annen elv, kanskje Tisleia også, på jakt etter ny rekordfisk.

Se flere bilder fra turen vår i vårt bildegalleri og film fra turen i vårt filmgalleri.

 

Publisert 23.juni 2008  | Til toppen

 

Rekordfisk for Geir Ove

14.juni 2008

Noen uvitende sjeler mener at enkelte av og  til bruker litt mye tid på å fiske. I løpet av vår  forrige tur var er det meget sannsynlig at vi  tenkte det samme selv – helt til Geir Ove smalt  på sin foreløpig livs fisk på tørrflue.

Nok en gang ble det en litt impulsiv tur for Geir Ove og Lasse denne helgen. Sistemann, Frode, måtte ty til familiære sysler, men vi vet han kommer sterkt tilbake om ikke lenge.

 

Med noe som lignet frokost, nok snus og pågangsmot satt vi igjen nesa litt oppover i landet. Elva er forøvrig ikke Tisleia denne gangen heller, fortsatt litt stor vannføring der etter vår smak. Vi ankom helgens utvalgte elv rundt halv tolv og været var særdeles bra, til tross for værvarsel om regn og vind. Sola stod på og det var vindstille. Det varte ikke lenge.

 

Etter et par resultatløse timer bestemte vi oss for at det var på tide med en bedre lunsj. Noen var smått irritert og forbanna over å ha en dårlig dag på jobben, med påfølgende kluss på fortom, dårlige kast og det som hører med, så det var enighet om at en liten time for å roe ned ville være fordelaktig. Omtrent når valget ble tatt kom det en voldsom vind innover dalen og himmelen åpnet seg i en regn- og haglskur sjelden sett. Nå ja, i følge lektor Lenth og doktor Fismen i Tørrfluelandet-filmene er Baetis Rhodani ei møkkaværsflue. Vi så lyst på livet igjen.

 

Når vi kom tilbake til elva klekket det, mye. Vi talte vel fem forskjellige døgnfluearter. Ørreten fant tydeligvis dette like stas som oss, og tok for seg i en liten matorgie. Allikevel ble det ikke akkurat noen suksess. Lasse lurte opp en liten pinne på under 200 gram og mista en fin fisk. Geir Ove banna. Lasse banna nok litt han også.

 

Det var igjen tid for å bryte opp litt, så vi flytta oss litt oppstrøms for å sjekke ut en en uprøvd plass i elva. Det første som møter oss er en svær ørret som vaker konstant ute i strømkanten. Stein, saks, papir om hvem som skulle starte, og snike-snike seg på plass. Geir Ove vant stein, saks, papir forresten. Tredje flytet over og bang! Der satt den….ikke. Stille banning. Stakk vi den?
Lasse sine fem kast, ingenting, men så begynte den å vake igjen. Den var ikke stukket, enn så lenge. Geir Ove sin tur igjen, andre flytet og bang! Nei, flua rett ut av kjeften. Høyere banning. Fisken slutta å vake.

 

Gode råd er dyre. Inn på land, hente seg inn. Oj, det vaker fisk lengre ned. Ny snike-runde, nye flyt. Lasse først nå. Bra flyt og bang! Neida, slapp den også. Hva skjer á? Og sånn gikk nå timene.. Frustrasjonen var til å ta og føle på, mildt sagt.

 

Rådville karer på tur, hva gjør vi nå? Geir Ove foreslår å reise hjem. Han er lei. Lasse foreslår en liten tur ned elva for å se en annen uprøvd plass. Om ikke annet for å bli litt kjent til neste gang.

Vi labba nå ned, litt umotiverte, men oppdaget tidlig et lite sipvak ute i en strømkant. Unge lovende Fidje får sjansen. Lasse stiller seg litt nedenfor, ugreit å stå midt i bakslengen til fiskekameraten sin.

 

Så skulle endelig noen få betalt, til gangs. Head and tail over døgnflueimitasjonen og et sinnsykt utras. Denne er tung, for en fisk, mener Geir Ove. Ørreten tar rennafart innover mot oss. Geir Ove sveiver for harde livet, så bråstopp før et nytt utras. 15 meter på backingen nå. Artig. Lasse med håven ler høyt og storkoser seg. Geir Ove med fisk og stang ler i en lettere bekymret tone. Skal jeg miste denne også?

Noen minutter senere var det ingen tvil, denne mistet vi ikke, da den lå pent og pyntelig i håven. En nydelig ørret, som etter veiing og måling ble plassert forsiktig tilbake i sitt rette element. 1050 gram viste vekta. Med god margin ny rekord for Geir Ove. Glede og lettelse oppsummerer vel følelsen hans greit.

 

Nå hadde plutselig kvelden kommet, og tåka kom sigende nedover elva. Egentlig venta vi bare på at Huldra skulle stikke innom, eller var det Nøkken? Et vakkert skue vinket oss i alle fall farvel for denne gangen og skjønte at disse uvitende folkene som snakket om for mye fiske var nettopp det, uvitende....

Se flere bilder fra turen i vårt bildegalleri.

 

Publisert 14.juni 2008  | Til toppen

 

Tur til Hallingdalselva

Publisert 7.juni 2008 | Til toppen

Årets første tur til Tisleia

Publisert 31.mai 2008 | Til toppen