Det var meldt regn en søndag midt i juni, og da var det bare å komme seg i bilen og dra til fjells med håp om å møte døgnflueklekkinger og vakende ørret. 

Vannføringen i Tisleia var i overkant stor, og mange av de faste plassene var vanskelige å fiske med tørrfluer. Det gikk rett og slett for hardt ute i strømmen. Men på noen mer stilleflytende partier viste elva seg fra sin tilnærmet beste side, og leverte morsomme fiskesituasjoner på kresen ørret.

Det var helt tydelig at ørreten spiste fullvoksne døgnfluer som kom seilende nedover elva, men imitasjonene som ble prøvd ble refusert gang på gang. Da var det bare å tenke ut av boksen, og dykke ned i flueboksen. En liten spent spinner ble bundet på og lagt i posisjon. Et vakkert ørrethode steg opp av vannflata og fast fisk var et faktum.